Ølånde og nifse ting

Blir folk for uvanlige har vanlig folk lyst å hive dem i brønnen.

Da jeg var liten pleide vi å leie hytte i feriene. Vi satte oss i bilen og kjørte og kjørte til vi kom til et lite sted. Noen ganger regnet det og noen ganger skinte sola, men når vi kom fram, sto hytteeieren alltid der på trappa foran gården sin og så på oss som om han hele tida hadde visst nøyaktig når vi kom til å være fremme. Med et flir og bred beinstilling som om bakken var et krengende skip. Så gikk faren min ut av bilen, og de to førte den faste, ubegripelige samtalen med setninger på tre- fire ord med lange pauser mellom. «Mye i år, ser jeg.» I pausene så de begge opp på himmelen, på bilen eller i husveggen. Far snakket sånn bare når vi var på landet.

I løpet av ferien kunne det hende at jeg støtte på utleieren og fliret hans. «Er du redd?» spurte han og pustet på meg med ølånde. «Redd for vanlig folk?»

«Nei,» løy jeg. «Mye i år, ser jeg.»

«Hæ?»

Slik festet den seg, min første forestilling om «vanlig folk». Riktignok en vag forestilling, men jeg skjønte i alle fall at jeg ikke skjønte hvorfor de gjorde det de gjorde. Som å glise når du følte at de egentlig hadde lyst til å hive deg i brønnen. Nifst.

Etter noen år, jeg vet ikke hvorfor, sluttet vi å reise til det lille stedet. I stedet flyttet vi til et lite sted. Mindre, i alle fall. Lite nok til at jeg fortjente en del bank. Nok bank til at jeg etter hvert ble vanlig folk. Jeg kunne blitt vanlig folk der jeg bodde før også, men her gikk det fortere. Og det var bra, for jeg hadde kommet til å skjønne at betegnelsen vanlig folk var en utmerkelse på linje med Kongens fortjenstmedalje. Jeg hadde forresten en vag forestilling om at de som var best til å være vanlig folk, fikk nettopp Kongens fortjenstmedalje. Det var derfor ikke uten en viss stolthet jeg fastslo at jeg nå snakket som vanlig folk, kledde meg som vanlig folk, lo av og drakk det samme som vanlig folk. Bortsett fra de lange pausene mellom setningene, var jeg til forveksling lik vanlig folk. Jeg opparbeidet til og med en ikke uanselig forakt for folk som skamløst gikk inn for å være uvanlig folk. Som Rolf Falk Larsen som prøvde seg med kjekkaseri i intervjuer med selveste Knut Bjørnsen og ikke ga alt på 10000-meteren under VM på Bislett fordi han alt hadde avgjort mesterskapet.

«Mye i år, ser jeg,» raste jeg og mine mot skjermen.

I mange år var jeg overbevist om at jeg var blitt ekte vanlig folk. Men så begynte noe å skje. Det kan ha vært under OL på Lillehammer. Det kan ha vært fordi «Holmgang»s seerspørsmål hadde begynt å gi meg innsikt i hva vanlig folk i dette landet egentlig mener om innvandring, homofili og dødsstraff. Min overbærende latter over komisk reaksjonære leserinnlegg i VG forstummet. Og plutselig ei natt står han der foran meg igjen, hytteutleieren, setter sjøbein og spør om jeg er redd. Redd? For vanlig folk som stemmer på et høyrepopulistisk parti som sier det er for vanlig folk, og så skifter til et kristenfundamentalistisk parti fordi det høyrepopulistiske har pælmet ut vanlighetens mest ekstreme forkjempere? Redd vanlig folk, som sitter på T-banen og diskuterer i fullt alvor hvem av de vanlige folkene i «Big Brother» de vil stemme ut? Eller vanlig folk som sier at de ikke vil ha et kongehus med vanlig folk, mens sannheten er at det er akkurat det de vil ha, de vil ha en vanlig konge på Holmenkolltrikken, ikke en uvanlig kronprins som vanker i uvanlige miljøer og aksepterer folk med uvanlig seksuelle legninger. For blir folk for uvanlige, som en uvanlig forfatter med uvanlig mange gullkjeder og solbriller, har vanlig folk lyst å hive dem i brønnen. Visst faen er jeg redd. Jeg har lyst til å rope på far og spørre om vi ikke bare kan sette oss i bilen igjen og kjøre og kjøre. For jeg vet nå at jeg hadde rett første gangen: Vanlig folk har ølånde og gjør nifse ting.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.