Ølånde og nifse ting

Blir folk for uvanlige har vanlig folk lyst å hive dem i brønnen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Da jeg var liten pleide vi å leie hytte i feriene. Vi satte oss i bilen og kjørte og kjørte til vi kom til et lite sted. Noen ganger regnet det og noen ganger skinte sola, men når vi kom fram, sto hytteeieren alltid der på trappa foran gården sin og så på oss som om han hele tida hadde visst nøyaktig når vi kom til å være fremme. Med et flir og bred beinstilling som om bakken var et krengende skip. Så gikk faren min ut av bilen, og de to førte den faste, ubegripelige samtalen med setninger på tre- fire ord med lange pauser mellom. «Mye i år, ser jeg.» I pausene så de begge opp på himmelen, på bilen eller i husveggen. Far snakket sånn bare når vi var på landet.

I løpet av ferien kunne det hende at jeg støtte på utleieren og fliret hans. «Er du redd?» spurte han og pustet på meg med ølånde. «Redd for vanlig folk?»

«Nei,» løy jeg. «Mye i år, ser jeg.»

«Hæ?»

Slik festet den seg, min første forestilling om «vanlig folk». Riktignok en vag forestilling, men jeg skjønte i alle fall at jeg ikke skjønte hvorfor de gjorde det de gjorde. Som å glise når du følte at de egentlig hadde lyst til å hive deg i brønnen. Nifst.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer