Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Om å kappe land

To gode busser har kjørt pickup i Texas. Hvor går veien videre?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR EN RØRENDE enighet mellom de to presidentene da de forlot hverandre på George W. Bushs ranch i Texas denne uka. De var ikke bare enige om det meste. De oppførte seg litt som gutta på tur - nesten på heisatur - der Putin hoppet inn i forsetet på pickupen, og Bush selv kjørte inn i solnedgangen til barndommens egner. Slik kunne det i hvert fall se ut, hadde det ikke vært for de hundrevis av pressefolk som dyttet og knuffet hverandre i kampen om de beste bildene. For det var selvsagt meningen at det skulle synes at det var George og Vova som var på tur, og ikke Bush og Putin.

DET ER KAMPEN mot terroren som har ført de to presidentene sammen. Putin grep sjansen allerede da World Trade Center sto i brann, og var den første utenlandske lederen som ringte og kondolerte Bush, og tilbød USA sin politiske støtte. Siden har Russland sjenerøst trykt på de knapper som gjør at den USA-ledete alliansen har sine viktigste baser nord for Afghanistan, i nabolandene Tadsjikistan og Usbekistan. De to landene løfter i flokk, og deler sjenerøst både ressurser og informasjon i denne krigen mot terroren. Uten risiko er det ikke, for det er ikke lite Russland risikerer i denne situasjonen. Det er i Russlands myke buk krigen nå raser.

SÅ LANGT ER DET idyllen som råder. Men det vil ikke vare evig. Det har alltid vært strid om både Afghanistan og Sentral-Asia. Her har de største krigsherrer, som Aleksander den store og Djengis Khan, pluss en hel rekke mindre, herjet. Helt tilfeldig er dette selvsagt ikke. Mens det tidligere var handelsveiene som skapte den geopolitiske striden i området, er det nå både olje og handel, og oljens vei til markedene. Etter Sovjetunionens fall er verken Afghanistan eller Sentral-Asia geopolitisk definert. Hvor ligger regionens lojalitet? Derfor ligger det an til at de store vil kappe land i området etter at det militære felttoget i Afghanistan er over.

OG HER ER MANGE aktører. Først og fremst er det Russland og USA, men også Kina og regionale stormakter som Iran og Tyrkia vil ha et ord med i laget. Nest etter Den arabiske halvøy ligger verdens rikeste oljeforekomster i og rundt Kaspihavet, geopolitisk sett et steinkast unna krigshandlingene. For nesten like viktig som oljen selv, er transportruter til de store markedene viktig. Både Europa, USA, og de raskt voksende økonomiene i Kina og India vil trenge kaspisk olje. En av Pakistans ledende intellektuelle, Axmat Hayat Khan, sa til Dagbladet for ei uke siden at USA har en skjult agenda når de kriger i Afghanistan. Agendaen var politisk og økonomisk kontroll i området. Og under det hele ligger oljen.

NÅ ER DET INGEN grunn til å tvile på at hovedmotivet for krigføringen i Afghanistan er å knekke Taliban og terrornettverket til Osama bin Laden. Men det er heller ingen tvil om at den som har den politiske kontrollen over området, har minst én viktig nøkkel til økonomisk vekst i det 21. århundre. For USA dreier interessen for området seg både om sikkerhet og økonomi. De sender nå en kraftfull beskjed til hele verden om at regimer som skjuler terrorister, ikke vil bli tolerert. For Russland dreier interessen for området seg også om sikkerhet og økonomi, men på en annen måte.

DE SENTRALASIATISKE republikkene opplever en kombinasjon av økonomisk nedgang, befolkningsvekst, tørke og rask økologisk endring, og et trykk fra muslimsk fundamentalisme. I Russland er frykten reell for at landet kan bli spist opp av andre. Her går folketallet bratt ned, samtidig som trykket fra befolkningen i både Sentral-Asia og Kina er åpenbar. Det er denne realiteten - og selvsagt politisk frihet til å ta seg av «sikkerhetssituasjonen» i Tsjetsjenia som de selv vil - russisk sikkerhet dreier seg om.

NÅR DET GJELDER sikkerhet, har Russland og USA et dypt interessefellesskap. Det er så dypt at en framtredende amerikansk diplomat denne uka sa til Newsweek: «Russland gjør mer for å støtte (krigen mot terror) enn mange NATO-land.» Når det gjelder etterretningsmateriale er trolig russerne USAs viktigste kilde. Og den samme diplomaten sier: «Våre folk klør seg i hodet av forundring», når det gjelder omfanget av den etterretning amerikanerne får. Men når det gjelder økonomi, er Russland og USA rivaler, blant annet fordi Putin har gjort det helt klart at hans ambisjon er at Russland ikke for alltid skal være den fattige fetteren blant verdens mektige land. Han har et stykke på vei også lyktes etter en økonomisk vekst på henholdsvis åtte og seks prosent de siste to åra. For Russland kan være på vei mot en bedre framtid, det merker man når man besøker Russlands storbyer, som Moskva og St. Petersburg.

MEN SELV OM DE kjører pickup sammen, er ikke Bush og Putin i samme båt. I mellomtida får vi nyte de rørende bildene av to presidenter i heftig politisk omfavnelse. Hverdagen kan være tilbake hvilken dag som helst.

Hele Norges coronakart