Hvor mye skal Stortinget ha å si for beslutninger om norsk krigsdeltakelse, hvilke krav skal stilles til regjeringen, og hva har offentligheten rett til å vite når Norge går til krig?
Dette er noen av spørsmålene som diskuteres i det såkalte Harberg-utvalget Stortinget har nedsatt, og som det siste året har jobbet med å evaluere og vurdere hvordan Stortingets kontrollfunksjoner skal styrkes. I mai vedtok et enstemmig Storting, etter forslag fra Rødt, å utvide mandatet for utvalget «slik at utvalget vurderer og kommer med forslag til prosedyrer for å sikre Stortingets medvirkning og kontroll med norsk utenriks- og forsvarspolitikk.»
I disse dager sluttfører utvalget sitt arbeid på dette mandatpunktet.
Spørsmål om krig og sikkerhetspolitikk omfatter mange av de mest alvorlige beslutninger en regjering kan fatte. Likevel er det over 20 år siden Stortingets kontrollfunksjoner i slike og andre saker, er blitt evaluert. Siden den gangen har Norge på forskjellig vis vært involvert i en sammenhengende rekke av kriger og militæroperasjoner av forskjellig karakter, i land som Irak, Mali, Libya og Syria. I tillegg til operasjonene i Kosovo/Serbia og Afghanistan, som foregikk helt eller delvis samtidig med den forrige evalueringen, men som heller ikke ble tatt i betraktning den gangen.
Bruk av militær makt er en av de mest alvorlige beslutninger en regjering kan fatte. Det påligger derfor regjeringen – og Stortinget – et stort ansvar når den velger å sende kvinner og menn ut i militære stridshandlinger.
Nato-krigen ødela Libya. Vi kan ikke late som ingen ting
Det paradoksale i denne situasjonen, slik Rødt ser det, er at de viktigste avgjørelser Norge kan fatte, om krig og militære operasjoner i utlandet, fattes med mindre deltakelse fra Stortinget enn på noe annet forvaltningsområde. Tradisjonelt plasseres slike beslutninger i kjernen av den nasjonale autonomi, og de er gjenstand for omfattende regulering i Grunnloven og folkeretten.
Den kanskje viktigste erfaringen jeg har tatt med meg inn i utvalgs-arbeidet, er fra Libya-bombingen, der Stortinget ble tilsidesatt og reguleringene i Grunnloven og folkeretten brutt på flere punkter. Daværende statsminister Jens Stoltenberg fastslo overfor Stortinget at Norge i folkerettslig forstand ikke var i krig i Libya. Samtidig hadde Forsvarsdepartementet kommet til motsatt konklusjon, altså at Norge i folkerettslig forstand var i krig. Dette kom først fram etter at krigen var i gang.
Krever fullt innsyn:- Hva visste Stoltenberg?
En rekke handlinger som etter internasjonal rett er lovlige i krig, vil være ulovlige og straffbare dersom det ikke, i folkerettslig forstand, er krig. Når regjeringen beslutter å gå til krig, innebærer det samtidig at motparten, etter internasjonal rett, har lov til å gjennomføre angrep mot norske militære mål, også i Norge.
Satt på spissen: Når Libya-deltakelsen i folkerettslig forstand er en krig, blir norske militæranlegg, tett på sivile områder eksempelvis i Bodø og Rygge, til legitime krigsmål, og Libya og dets allierte i sin fulle rett til å bombe mål i Norge. Det er derfor svært viktig at offentligheten og Stortinget får klar og tydelig beskjed om regjeringens beslutning betyr at Norge er i krig eller ikke.
Norge bombet humanitært, presist og pliktoppfyllende
Det norske politiske systemet, herunder Stortingets kontrollfunksjoner, ble utviklet i en periode der norsk forsvarsmakt bare skulle brukes for å forsvare Norge, og det å bruke militær makt mot stater som ikke truet Norge, var lite aktuelt. Når norske beslutningstakere i nyere tid langt oftere må ta beslutninger om å bruke norsk militærmakt i utlandet, mangler derfor både en klar fordeling av plikter og rettigheter mellom regjering og Storting, regler for åpenhet om beslutningen og beslutningsgrunnlaget og klare kriterier for når slik deltakelse er forsvarlig og i tråd med Grunnloven.
Rødt har foreslått en rekke tiltak som skal styrke den parlamentariske kontrollen over viktige spørsmål. Dette er konkrete forslag som skal gjøre det enklere for beslutningstakerne å overholde reglene og prinsippene som følger av Grunnloven, enklere for offentligheten å etterprøve at de blir overholdt og for Stortinget å føre kontroll.
Må levere håndskrevet forslag til Stortinget
Et tiltak Rødt har fremmet, handler om at regjeringens vedtak om norsk deltakelse i krig i utlandet, skal inneholde en rekke etterprøvbare vurderinger, fakta og betingelser for norsk deltakelse i slike operasjoner. Med et slikt tiltak ville den folkerettslige vurderingen som sto uavklart da Norge bombet Libya, måtte blitt avklart og innlemmet i regjeringens beslutning. Svart på hvitt måtte regjeringen ha vurdert det folkerettslige grunnlaget, rammer for bruk av militærmakt hos oss og våre allierte, målsettinger med og varigheten av innsatsen.
Rødt har også foreslått at slike beslutninger fra regjeringen burde gjøres kjent for offentligheten og legges fram for Stortinget før beslutningen eventuelt får irreversible konsekvenser.
Dette vil bidra til å sikre Stortingets kontroll med regjeringens beslutninger uten at det strider med regjeringens såkalte prerogativ for utenrikspolitikken. Det er regjeringen som står formelt ansvarlig for beslutningen, men Stortinget kan da ha kontroll.
Den stoltenbergske parlamentarismen
Rødt er opptatt av at økt grad av åpenhet ikke bare vil styrke Stortingets kontrollfunksjon, men også kunne styrke den demokratiske forankringen av de vedtak som fattes og bidra til å gjøre Norge mindre sårbare, og minske presset utenfra.
Rødt ønsker også mer åpenhet om Stortingets utvidete utenriks- og forsvarskomité, blant annet gjennom mindre hemmelighold om komiteens sakslister og senket terskel for å bringe saker fra komiteen inn for Stortinget. Rødt går også inn for mer åpenhet om Riksrevisjonens hemmeligstemplede rapporter og å styrke Stortingets kontroll over Norges arbeid i FNs sikkerhetsråd.
Når utvalget leverer sin rapport på nyåret, har Rødt et godt håp om at våre forslag kan bidra til en rekke forbedringer, og at utvalgets arbeid slik kan være med på å skape mer åpenhet, demokratisk kontroll og gjøre Norge mindre sårbare når det kommer til noen av de mest alvorlige sakene vi som folkevalgte, og Norge som nasjon, må forholde oss til.
