KOMMENTARER

Atle Antonsen-saken

Opp til nakken i dritt

Atle Antonsen er tilbake som … ja, som hva?

COMEBACK: Atle Antonsen forteller om den siste tiden etter rasismeanklagene han fikk mot seg i fjor. Video: Anabelle Bruun Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Hvis kragen din er laget av dritt hjelper det ikke å henge med hodet.

Synd for Atle Antonsen, som ikke har noe særlig med hals å skryte av.

(Ser du hva jeg gjorde der, Atle? Du har selv spøkt med den kroppslige egenskapen din, så da er det ganske greit for meg å gjøre også).

Det skal altså ikke mye hodehenging til før dritt-kragen til Antonsen – unnskyld meg – brunbeiser ansiktet hans. Anklagene om rasisme når ham helt opp til halsen for tida.

Det vet han selvsagt veldig godt når han fredag er tilbake på P4-programmet «Misjonen». Der har han ikke deltatt siden november i fjor da nyheten sprakk om at han skal ha kommet med rasistiske ytringer mot samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali på et utested i Oslo.

Antonsen skal ha fortalt Ali at hun var «for mørkhudet til å være her» da minst en av dem skal ha virket veldig beruset på Bar Boca på Grünerløkka. I tillegg anklaget Ali Antonsen for å ha oppført seg truende mot henne.

Han ble så politianmeldt. Seinere ble saken henlagt av statsadvokaten fordi det ikke var noe straffbart å bevise.

Dermed står vi nok en gang i det vanskelige og tilsynelatende evige skismaet som ser ut til å prege vår tid: frikjent av påtalemyndigheten, men stadig siktet og under etterforskning av offentligheten.

Slik vi jo kjenner mange andre vanskelige saker fra de siste åra. Som når menn angivelig har seksuell trakassert kvinner, men uten å gjøre noe som beviselig er straffbart.

Hvordan håndterer vi det? Når skal det være greit å «komme tilbake»? Hvor lang tid må det gå mellom du er frikjent fra påtalemyndighet eller domstol til du kan delta i offentligheten igjen?

Det ene svaret på det er det kjedelige: Jeg vet ikke. Slik tror jeg de fleste av oss føler det. Ikke som et gjesp og skuldertrekk, men en umulig balanse mellom forbrytelse og straff i slike saker.

Det andre, og mer ærlige svaret: Det kommer helt an på hvor morsom Atle Antonsen er. Nettopp det avdekker humorens veldig mektige våpen. En dårlig komiker vil rett og slett ha lenger vei tilbake enn en morsom en.

Da er vi over på humorens vesen. Jeg tror inderlig at det ikke finnes et eneste tema det ikke er lov å tulle med. Ingen tabuer det ikke er lov å bryte. Ingen moral skal styre kunsten og humoren.

Det eneste spørsmålet er bare om man klarer å gjøre det på en god måte. Eller for å sitere Oscar Wilde i forordet til den på sin tid kontroversielle boka The picture of Dorian Gray: «Det finnes ikke moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt skrevet, eller dårlig skrevet. Det er det hele».

For noen uker siden var jeg deltaker på et arrangement med en innleid komiker. «Jeg er ikke den morsomste, men jeg er den billigste» sa han til latter fra salen. Det synes jeg også var det eneste morsomme han sa.

Deretter kom det noen vitser om nazisme, Adolf Hitler, 22. juli og rase. Temaer som er helt lov å lage humor på, men det krever ekstremt mye «humorfaglig kompetanse» for å gjøre morsomt. Det klarte ikke nevnte komiker. Og akkurat der har jo også Atle Antonsen bommet litt i det siste, for å si det forsiktig.

Han ser rett og slett i å ha tråkket ut i flere tilfeller av trakassering i et elendig forsøk på humor.

Nå har han i utgangspunktet en litt enklere oppgave når han igjen er tilbake på radio. Han må lage humor av seg selv. Antonsen som i tiår har dritt ut andre (og i høyeste grad seg selv) må nå begå en form for humoristisk harakiri-selvmord, så spektakulært at han kan overleve som yrkeskomiker.

Det klarte han ikke i dag.

«Det har gått bedre før» svarte han på spørsmål fra Johan Golden om hvordan han har det.

«Jeg kan ikke snakke detaljert om det. Dette går bare utover Sumaya. Jeg vil ikke at hun skal få noe med dritt og sjikane på grunn av meg» fortsetter han.

Men med det hopper Antonsen altfor lett over saken, og Golden fortsetter å bruke mest tid på å spørre hvordan Antonsen har hatt det og vise forståelse for at det har vært dritt. Det hele føltes mer ut som selvmedlidenhet enn det nødvendige karakterdrapet av seg selv.

Johan Golden er kompis og støttespiller, og ikke den hardtslående satirikeren som han burde vært. Det er ingen tvil om at Atle Antonsen er knust og ganske pinlig berørt. Men noen god (og morsom) gjenreisning er det ikke.

Men bare for å ha sagt det: Denne dagen kommer for det meste å ha søkelyset på Atle Antonsens tapte muligheter, ikke Sumaya Jirde Ali sine. Det gjør kanskje denne teksten til en del av problemet, men det er likevel av offentlig interesse hvordan Antonsen forsøker å møte anklagene mot ham.

Atle Antonsen er tilbake. Som hva? Det spørs helt hvor morsom folk synes han har vært på radio.

«Det har vært mye deg i monitor, så vi må bare komme oss videre» sa Johan Golden etter å ha snakket om temaet i rundt ti minutter. Mon det.

I denne sendingen klarer ikke Atle Antonsen rettferdiggjøre sin retur verken på moralsk eller humoristisk vis.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer