DEBATT

Smittevern og karantenehotell

Oppleves som straff

Jeg måtte stå fire og en halv time i testkø på flyplassen, inn i en stappfull buss og forsøkt omfavnet av en full mann uten munnbind. Hvordan er det mulig å forsvare karanteneordningen?

BEHANDLET SOM MISTENKT: Opplevelsen av å ankomme Oslo Lufthavn ga en følelse av å bli behandlet som en mistenkt av vektere som fulgte hakk i hæl, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat.
BEHANDLET SOM MISTENKT: Opplevelsen av å ankomme Oslo Lufthavn ga en følelse av å bli behandlet som en mistenkt av vektere som fulgte hakk i hæl, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat. Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg elsker norsk natur. At landet gir like muligheter til alle i form av gratis skolegang og gratis helsevesen. Jeg liker Kongen og verdsetter at kunst og kultur støttes av staten. Det kjennetegner et sunt samfunn. Men aldri før nå har jeg virkelig kjent på hvor klaustrofobisk «typisk norsk» får meg til å føle.

CORONASERTIFIKAT: Helseminister Bent Høie sier at en midlertidig løsning for coronasertifikat er på plass innen 11. juni. Vis mer

Jobben gjennom ti år som komponist for figurteatret Plexus Polaire har gjort at Frankrike har vært et hyppig besøkt land for arbeidsreiser. Både samboeren min og jeg har reist dit nesten én gang i måneden siden oktober i fjor i forbindelse med forestillinger.

Arbeidssituasjonen har så klart blitt tilpasset pandemien. Vi skriver under på en sanitærprotokoll der vi sier vi alltid skal gå med munnbind, holde avstand, vaske hendene, forteller hvor vi skal bo – alle detaljer om oppholdet og så videre. Deretter et utall tester og avklaringer om karantene.

Vi har møtt ulike reaksjoner på situasjonen vi befinner oss i. Som også har vært det eneste betalte arbeidet under pandemien. På et tidspunkt var det så ille at jeg ikke kunne si at vi reiste til Frankrike. Jeg turte ikke si det til moren min engang.

Teststasjonen i Norge har til tider sagt at den ikke har kapasitet til å teste oss som skal på arbeidsreise på grunn av høyt smittetrykk. Men tilsynelatende er det ledige testtimer når man går på nettet for å bestille.

Jeg har kjent meg som en landssviker mer eller mindre ved hver reise, til tross for at jeg ikke gjør noe ulovlig. Når jeg er på arbeidsreise forholder jeg meg til smittevern som enhver ansvarlig borger. Og jeg kan gå rett på jobb i Frankrike med en negativ test.

Det har heldigvis vært mulig å utøve og lage forestilling fordi det har vært en kollektiv kamp for kunsten i Frankrike, og fordi arbeidssituasjonen har åpnet for det. Festivalsjefer har hatt møter med kulturministre og utenriksministre – akkurat som idretten gjør her i Norge.

Dette for å forsikre at vi kan gå rett i arbeid. Det har ikke alltid vært en selvfølge. Opplevelsen av at et stort apparat sørger for at vi kan jobbe under de beste forholdene som mulig har betydd mye for motivasjonen og viljen.

Det er nesten vanskelig å forklare gleden av å faktisk utøve foran levende mennesker igjen. Et dypt savn med dertil større glede ved å komme i kontakt med publikum. Det er denne følelsen som driver meg her hjemme også. Jeg har alltid sett på meg selv som en som vil presse grenser og ta musikken videre. Nå kjennes det ut som jeg presser egne landegrenser.

Med et norsk utsyn fra to ulike land i Europa rammet av pandemi, er frykten at vi forsvinner mer og mer fra resten av kontinentet. Og det kommer til syne gjennom innreiseregler og karantenebestemmelser.

Å ikke ha valg fremmer mistillit. Å ha valg fremmer tillit. Det kan virke som at norske restriksjoner tar utgangspunkt i et skjevt fundament. Litt som å ikke se noen vei ut fordi vi ikke klarer å tenke på en annen måte. Det føles som at alle restriksjonene i Norge gir en enda sterkere bekreftelse på å være annerledes, altså ikke sånn man burde være for å etterleve sosiale krav.

Jeg blir oppgitt av å lese nyheter i norske medier som fremmer regjeringens strategi gjennom frykt. Fremmer det verste av det norske. Å ikke unne våre medmennesker lykke. Du må passe deg, passe på naboen – ikke gjør feil. Noe som forsterker alt det negative ved pandemien og dyrker det.

Så hva er det vi har latt skje foran øynene på oss? Det er som å se ut over et hav av mistillit og frykt. Er det det som vokser fram nå? For det er ikke sånn at folk i absolutt alle andre land er en risiko. De beskytter seg akkurat som oss.

Opplevelsen av å ankomme Oslo Lufthavn forrige uke gjorde meg betenkt. Det var en følelse av å bli behandlet som en mistenkt av vektere som fulgte hakk i hæl for hver bidige meter.

Deretter måtte jeg stå fire og en halv time i testkø under forhold som ikke var smittevernvennlige. Neste steg var å bli stappet inn i en buss der det ikke var mulig å overholde enmetersregelen.

Og som en bonus – å bli forsøkt omfavnet av en stupfull mann i karantene i hotellgangen. Munnbind hadde han heller ikke. Kan noen med kompetanse forklare at dette er en feilslått idé? Eller kan noen fortelle hva som forsvarer karanteneordningen?

Når smittevernet ikke etterfølges oppleves det som straff. Det er også utmattende at ingen vet noen ting eller kan gi tilstrekkelig informasjon om situasjonen.

De følger bare ordre og forklarer seg med at dette er ikke noe de har makt over. De utfører ordre – det klinger ikke så bra, gjør det vel? Jeg følte for første gang i mitt liv at jeg ikke var et individ. Det var som et slag i ansiktet.

Jeg opplevde en intens klaustrofobi for det typisk norske da jeg satt i karantenehotell for noen dager siden. Siden det ikke er blitt utvist tilstrekkelig skjønn med tanke på at vi har ulike forutsetninger for å reise, er min fornemmelse at maskineriet nå er så hardt skrudd sammen at det ikke har mer å gå på.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer