Jeg elsker norsk natur. At landet gir like muligheter til alle i form av gratis skolegang og gratis helsevesen. Jeg liker Kongen og verdsetter at kunst og kultur støttes av staten. Det kjennetegner et sunt samfunn. Men aldri før nå har jeg virkelig kjent på hvor klaustrofobisk «typisk norsk» får meg til å føle.

Jobben gjennom ti år som komponist for figurteatret Plexus Polaire har gjort at Frankrike har vært et hyppig besøkt land for arbeidsreiser. Både samboeren min og jeg har reist dit nesten én gang i måneden siden oktober i fjor i forbindelse med forestillinger.

Arbeidssituasjonen har så klart blitt tilpasset pandemien. Vi skriver under på en sanitærprotokoll der vi sier vi alltid skal gå med munnbind, holde avstand, vaske hendene, forteller hvor vi skal bo – alle detaljer om oppholdet og så videre. Deretter et utall tester og avklaringer om karantene.

Vi har møtt ulike reaksjoner på situasjonen vi befinner oss i. Som også har vært det eneste betalte arbeidet under pandemien. På et tidspunkt var det så ille at jeg ikke kunne si at vi reiste til Frankrike. Jeg turte ikke si det til moren min engang.