DEBATT

Kritikk av Osloskolen

Osloskolen er ikke en sekt

Det virker nå som om en del skoleledere i Oslo ber om å bli styrt i detalj i mye større grad enn skoleledere i resten av landet

IKKE EN SEKT: - Derfor foretrekker vi å snakke om Oslos skoler fremfor Osloskolen, skriver innsenderne. Her er direktør i Utdanningsetaten i Oslo, Marte Gerhardsen, fotografert foran en skole i Oslo.l Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
IKKE EN SEKT: - Derfor foretrekker vi å snakke om Oslos skoler fremfor Osloskolen, skriver innsenderne. Her er direktør i Utdanningsetaten i Oslo, Marte Gerhardsen, fotografert foran en skole i Oslo.l Foto: Nina Hansen / DAGBLADET Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Skolelederne som skriver på vegne av Skolelederforbundet i Aftenposten, ser ut til å mene at omorganiseringer og politisk skifte har gitt en form for styring – eller mangel på styring – som disse skolelederne ikke vil ha. Men det er likevel ikke så lett å bli klok på hva som er det reelle problemet.

Det kan ikke handle om de målbare resultatene. Slik disse kommer fram i Skoleporten, er de først og fremst stabilt gode. Det gir liten mening å bruke resultatene enten som et tegn på enestående suksess, eller som en varslet katastrofe. Slik kommunikasjon er med på å undergrave legitimiteten til de nasjonale prøvene.

Skoleledere og rektorer som er med i Utdanningsforbundet, har det siste året gitt uttrykk for frustrasjon over manglende støtte og fravær av skolefaglig kompetanse Utdanningsetaten. Det er en stor snuoperasjon som byråden og utdanningsdirektøren har satt i gang, og det er helt sikkert utfordrende for lederne å finne sin rolle i den nye organisasjonen. Nå er det virkelig et behov for å få samlet organisasjonen.

Likevel kjenner vi oss ikke igjen i Skolelederforbundets retorikk.

Alle skoler i Norge er først og fremst forpliktet på å gjøre det de kan for å realisere intensjonene i opplæringsloven og læreplanverket. I så måte skulle en tro at de alle i utgangspunktet har både kart og kompass. Det virker helt malplassert - ja nærmest som en ansvarsfraskrivelse fra Skolelederforbundets rektorer - når de snakker om en førerløs farkost.

De er jo selv de øverste ledere for sine skoler. Hvor er selvrespekten deres? Er ideen om Osloskolen og trangen etter å gå i takt viktigere enn å lede sin egen skole ut fra dens styrker og utfordringer?

Det må være mulig å snakke om endringene i Oslo på en annen måte enn gjennom uttrykk som «førerløs farkost», «felles mantra» og «identitetskrise». Oslos skoler mangler verken ledere eller felles forpliktelser, de har rektorer og de har felles oppdrag som er klart kommunisert både fra politisk ledelse og fra Utdanningsetaten gjennom oppdragsbrev.

Alle skolers oppdrag handler om elevenes beste. Det er deres læring og utvikling alt skal dreie seg om. Derfor er også grunnleggende ferdigheter noe av kjernen i deres mandat som de jobber etter hver dag. Dette er ikke spesielt for Oslo. Formålsparagrafen og læreplanverket gjelder for alle skoler i hele Norge.

Vi må finne fram til et språk som gjør erfaringene fra Oslo synlige og tilgjengelige - også for andre enn de som har vært, eller er involvert i en konflikt i denne organisasjonen. Kanskje skolelederne kan beskrive den ledelsesformen de mener at Oslo trenger og som kan bidra til å bygge sterke profesjonsfellesskap og ønskede resultater. Utenfra sett, virker det som om en del skoleledere i Oslo ber om å bli styrt i detalj i mye større grad en skoleledere i resten av landet.

Tiltroen til at egen ledelse av profesjonskollektivet i tolkningen av nasjonale styringsdokumenter og utviklingsarbeid, det vi kaller utvikling innenfra, synes å være lav. Det ville være interessant om noen også kan problematisere om det finnes plass for flere ulike former for ledelse, i en by med rundt 200, må vi anta, ulike skoler.

La oss få vite hva slags styringsinformasjon som rektorene har hatt, og som de nå savner. La oss høre hvilke rapporteringsformer som er helt nødvendige, og hvorfor. La oss snakke om hvilke beslutninger som bør ligge til lærere, skoleledere, og til det administrative systemet.

Hva slags kunnskap trenger lærere og ledere i Oslos skoler? Hva savner de?

Begrepet Osloskolen er en godt markedsført merkevare, men begrepet bidrar også til å dekke over variasjon. Skolene i Oslo har egne satsinger, egne pedagogiske programmer, de tilpasser opplæringen til elevgruppene og møter elevene med respekt og forventninger. Oslos skoler blir rett og slett, i all hovedsak ledet svært godt, noe som også er en konsekvens av Utdanningsetatens årelange satsing på ledelse.

Men igjen – det virker nå som om en del skoleledere i Oslo ber om å bli styrt i detalj i mye større grad enn skoleledere i resten av landet. Tiltroen til egen ledelse av profesjonskollektivet når nasjonale styringsdokumenter skal tolkes, synes å være lav. I alle fall hvis det kronikkforfatterne målbærer er representativt for skolelederne i Oslo. Vi tviler på det.

Vi synes det kommer tydelig fram i innlegget at Skolelederforbundet ser på rektorene mer som mellomledere i Osloskolen enn som toppledere i Oslos skoler.

For Utdanningsforbundet er det ledelsen av profesjonsfellesskapet på den enkelte skole som er rektors viktigste rolle – det vi kaller profesjonalisering innenfra.

Derfor foretrekker vi å snakke om Oslos skoler framfor Osloskolen. Osloskolen er ikke en sekt som man enten må tilslutte seg, eller støtes ut av. Oslos skoler er det rundt 200 av, med forskjellige elever, lærere, foreldre og nærmiljø – men med en felles administrasjon og ledelse. Det er et vell av skolefaglige erfaringer i disse skolene, la oss snakke om dette mangfoldet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer