Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Øyenvitnene

Journalister i felten er svært viktige øyenvitner i en krig.

ÅSNE SEIERSTAD

har vært Nordens øyenvitne i Bagdad i ukevis. Avislesere og tv-seere fra svært forskjellige miljøer forteller meg stadig hvor imponert de er over den unge norske kvinnens standhaftighet og mot. Og ikke minst over en tilsynelatende enkelhet i rapporteringen som gjør at krigens mennesker rykker nærmere. Seierstad fokuserer ofte på de alminnelige menneskene, mens framrykkingsreportasjer like ofte fokuserer på kald teknikk, teknologi og strategier.

POENGET ER

at øyenvitnene i gatene eller i skyttergravene forteller det de ser. Det overordnede bildet som enkelte etterlyser kommer først i ettertid. Først når alle krigens biter blir satt sammen, kommer historikernes analyser. Det er slik historien til alle tider er blitt skrevet. Øyenvitnene skal være vårt daglige korrektiv til en propagandastrøm uten ende. Derfor undrer det meg å lese de hatske utfallene som i ny og ne dukker opp mot alminnelige journalister, og Åsne Seierstad spesielt. Kritikk av den journalistiske dekningen av krigen mot Irak er selvsagt helt nødvendig, men jantelovens ekle bakholdsangrep avsporer denne kritikken. Og hovedanklagen mot Sei-erstad er hele tida den kommersielle.

Å LYKKES

er ingen spøk i Norge. Seierstad har hatt suksess med sin bok om bokhandleren i Kabul, og hun har bitt seg fast i Bagdad. Det Åsne Seierstad ser og hører rundt seg, kan være et korrektiv til CNN og andre tv-kanaler med klare preferanser. Hun gjør det krigsreportere på krigsskueplassen til alle tider har gjort. På sin måte. Ettertida får dømme hvor viktig det var.

NORGES FØRSTE

utenriksreporter Lise Lindbæk og dikteren Nordahl Grieg var ikke bare øyenvitner under den spanske borgerkrigen. De ble sannhetsvitner også. Verdenspressen skrev at fascistene hadde tatt byen Teruél. De to tok seg inn i byen og kunne melde at det var republikanerne som holdt byen. Journalistene avslørte propagandaens falske informasjon, men først da krigsreporter Sigrun Slapgard ga ut boka om Lindbæk i fjor høst, ble en annen generasjon enn Dagbladets lesere i 1938 minnet om bragden. Jeg lurer på hvor mange av Hemingways yngre beundrere som noen gang hadde hørt om Lise Lindbæk.

NORDAHL GRIEG

og Ernest Hemingway dro høyst sannsynlig ikke i krigen med baktanker om boksalg. De var idealister, eventyrere og hva vet jeg. Dessuten levde de ikke i ei tid da alt kan og skal selges. Kapitalismens kyniske frislepp etter Murens fall har nærmest normalisert seg i et rikt vestlig samfunn som det norske. Kritiske blikk på en slags idealisme innsauset i kommersialisme er viktig, men når denne kritikken pares med janteloven, blir den stygg. Da er det ikke lett å være en sta individualist. Det er nok ikke Åsne Seierstad den eneste nordmannen som har fått føle på kroppen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media