KOMMENTARER

Bolig og ulikhet:

På skattejakt

Et urettferdig skattesystem kan gjøre boligdrømmen vanskelig for stadig flere. Raymond Johansen (Ap) er på skattejakt og peker riktig vei, men regjeringen rister på hodet og sier nei.

LYTT TIL RAYMOND: Oslos byrådsleder Raymond Johansen vil ta grep i boligmarkedet. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
LYTT TIL RAYMOND: Oslos byrådsleder Raymond Johansen vil ta grep i boligmarkedet. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

«Det er en løgn, en stor løgn. Dette med været, altså – at det er det vi nordmenn snakker mest om. Det vi snakker aller mest om, er nemlig bolig»

Slik starter boka Det norske hjem, forfattet av Hannah Gitmark, nestleder i Tankesmien Agenda.

Kjenner du deg igjen?

Det gjør jeg. Selv har jeg nylig kjøpt leilighet i hovedstaden, og ble umiddelbart bitt av basillen. Du verden så opptatt jeg plutselig ble av boligpriser, oppussing, og områdeutvikling.

Hver gang det slippes ny boligprisstatistikk, og der peker jo pilene som regel oppover, skynder jeg meg til kalkulatoren for å regne ut hvor mye jeg har tjent på å eie bolig den siste tida. Ekstra gøy er det om jeg i løpet av en måned har tjent mer på å eie bolig enn å gå på jobb, og det trenger ikke være noe sjeldenhet med den veksten vi har sett de siste åra.

Alle mine tidligere ønsker om å dempe boligprisveksten er havnet på idealismens skraphaug. Nå vil jeg at prisene skal vokse til himmels og forbi, sånn at jeg kan ta del av den enorme formuesveksten generasjoner før meg har hatt.

Jeg har rett og slett blitt ganske egoistisk.

Slik tror jeg også mange andre tenker når man først har klatret over hindrene og kommet seg inn på boligmarkedet. Det er vel noe ganske menneskelig i det også: man tenker på familien og hjemmet sitt før man bryr seg om det meste annet. Det betyr på ingen måte at politikken bør gjenspeile vår grådige natur, slik den gjør nå.

Hvis du er en av dem som kjøpte bolig i Oslo for ti år siden, så skal du få en liten påminnelse om hvor enorm prisveksten har vært siden det:

La oss si at du kjøpte en leilighet for 4 millioner kroner. Hvis vi legger til grunn prisveksten som har vært i Oslo, nesten en fordobling de siste ti åra, så skal den være verdt rundt 7,8 millioner nå.

Det betyr at du har tjent hele 3,8 millioner kroner på boligen, 380 000 kroner i året, mest sannsynlig uten å jobbe så hardt for det. Det mest absurde av alt: du kan selge boligen uten å måtte skatte av prisstigningen i det hele tatt.

380 000 kroner i året er omtrent like mye som en servitør eller bartender i Oslo tjener. Før de har betalt inntektsskatt, vel å merke.

Selv om det er fullt forståelig at den enkelte vil ha en slik skattefri pengemaskin, er det ikke et skattesystem som gir mening. Rettferdig er det i hvert fall ikke.

Kombinasjonen av skattefritt boligsalg, lav eiendomsbeskatning, og ikke minst at staten betaler en femtedel av renteutgiftene våre, gjør at den store bolighjelpen går til folk som allerede har en fot innenfor.

Alle som skraper på dørene må ta til takke med smuler. Det er en ulikhetsmaskin som går for full styrke, og de fleste politikere er ikke villig til å gjøre noe særlig med det.

Det finnes selvsagt unntak, og et av de nylige er byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen.

I en kommentar i Aftenposten tar han til orde for å innføre en arveavgift for å dempe effekten av en arvet ulikhet som har kommet i stand av at boligprisene har skutt i været.

Han argumenterer for at når boligprisene vokser så mye som de gjør nå, så vil noen familier akkumulere store verdier mens andre sitter igjen uten noe. Attpåtil kan de videreføre disse verdiene til neste generasjoner uten å skatte av dem.

Det er et fornuftig forslag, selv om det ikke er nok for å ordne opp i skjevhetene. Like fort som han foreslo det, ble det skutt ned av hans egne på Stortinget.

Det finnes all grunn til å lytte til Johansen, og kanskje burde sosialdemokratene i hans eget parti våkne opp omfavne et bedre og mer rettferdig skattesystem.

Det er riktignok ikke bare Arbeiderpartiet som bør spisse ørene. De fleste flinke samfunnsøkonomer ville anbefalt noe i denne duren for det norske skattesystemet: senk skatten på arbeid og verdiskapning, og øk heller skattene på eiendom, arv og formue. Det er råd som egentlig burde forene både venstresiden og høyresiden i norsk politikk.

Alle skatter er vridende. De påvirker enkeltmenneskers og bedrifters valg, hvordan vi investerer og hva som er lønnsomt. Derfor må vi stille oss selv spørsmålet om hvor vi kan skattlegge til minst mulig skade for verdiskapningen. I tillegg bør økonomisk omfordeling være et selvstendig poeng.

Dersom du skattlegger arbeid og verdiskapning hardere, så får du mindre av det. Men dersom du skattlegger eiendom, arv og formue hardere, er ikke slik at de pengene nødvendigvis forsvinner.

Ved å skyve beskatningen vekk fra arbeid og over på bolig, så kan vi få et skattesystem som både skaper mer verdier og som ikke ruller ut en rød løper for enda større boligulikhet.

Det er kinderegg ingen tør å ta i. Fordi folk flest er som meg, og liker tilværelsen som boligspekulant.

Vi er nesten vitne til at fullstendig fravær av boligpolitikk i dette landet. Åtte av ti nordmenn eier sin egen bolig, og det gjentas til stadig i politiske festtaler. Helt glemt virker de som står utenfor, og ikke klarer å kjøpe bolig fordi de ikke får økonomisk støtte hjemmefra.

Det er kanskje naturlig, men når mennesker blir for selviske og egoistiske, så må det politikk til. Problemet er at heller ikke politikerne ser ut til å klare å fri seg fra den søte smaken av boligprisvekst.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer