I dagens samfunn er det mange som opplever at man enten må ha minus 110 i puls, eller 120 i hvilepuls for å være riktig kandidat for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Sånn bør det ikke være.

Vi hører stadig vekk om personer som velger å avslutte livet sitt, og svært mange av de har prøvd å søke hjelp først. Jeg har gjennom mange år erfart og sett at det er mange sjeler der ute som lider av mangel på omsorg, og som ikke finner riktig sti på egen hånd. Noen går det bra med, andre er fortsatt på vandring i eget sinn og noen blir smertelig nok borte for oss – og til slutt seg selv.

Tanken på hvorfor dette skjer og hva vi kan gjøre for å forebygge hyppigheten av å miste fler kommer med stadighet til meg. Selvmord er en fatal konsekvens av smerte som bor i oss. Og denne smerten, hvor kommer den egentlig ifra?

Noen av oss har kanskje dyptliggende traumer på innsida, et sår som spriker og en sjel som febrilsk prøver å lete etter et førstehjelpsskrin. Noen har kanskje opplevd å gå med tanker, følelser eller opplevelser i hemmelighet over flere år. Eller kanskje man til og med har vært så modig å dele disse følelsene, opplevelsene og tankene, men er blitt møtt på en uheldig måte?