Nylig ble det kjent at flere nyutviklede vaksiner mot koronaviruset gir effektiv og trygg beskyttelse under kontrollerte utprøvingsbetingelser. Dette er gode nyheter fordi pandemiens utvikling dermed vil kunne reguleres gjennom andre tiltak enn sosial distansering.
Det hjelper imidlertid lite å ha en god pandemivaksine dersom ingen ønsker å la seg vaksinere. Og blant annet derfor åpner den norske smittevernloven for at pandemivaksinasjon kan gjennomføres ved tvang. Tvangstiltak kan etter loven ikke brukes dersom tiltaket er et uforholdsmessig inngrep, noe tvangsvaksinasjon med en nyutviklet vaksine vil være. Eneste mulighet for høy vaksinasjonsdekning blir da ved frivillighet.
Sønnen fikk narkolepsi: - De lurte oss
En beslutning om vaksinasjon bærer ved seg emosjonelle og rasjonelle aspekter, og det er disse helsemyndighetene må spille på dersom vaksinasjonsvilligheten skal økes. I dette spillet hjelper det at myndighetene har tillit fra befolkningen. Men tillit er flyktig, og dersom helsemyndighetene misbruker tilliten vil den raskt kunne forvitre. Slike tillitsbrudd vil kunne oppstå dersom myndighetene avsløres i å overtale befolkningen med retoriske grep og triks heller enn ved overbevisning gjennom grunngitt, logisk og ærlig argumentasjon.
Under svineinfluensaen i 2009 fikk befolkningen tilbud om vaksinasjon med Pandemrix, en vaksine utviklet i hurtigtogsfart. Siden tvangsvaksinasjon heller ikke da var aktuelt, satset helsemyndighetene i stedet på kostbare informasjonskampanjer der alvorlig sykdom og død ble skissert som mulig utfall dersom man ikke lot seg selv og sine nærmeste vaksinere med en garantert effektiv og trygg vaksine.
Allerede mens vaksinasjonskampanjen pågikk, kritiserte allmennhet, leger og akademikere fryktscenarioene som ble tegnet. Slike innsigelser ble gjerne motsagt av helsemyndighetene ved å vise til enkelthendelser med dødelig utgang. Likevel ulmet en divergerende situasjonsforståelse i befolkningen, og bare 45 prosent av befolkningen lot seg overtale til vaksinasjon. Ettertiden har vist at folkets forståelse av fare stemte bedre overens med virkeligheten enn helsemyndighetenes.
- Jeg er ikke vaksinemotstander
Det kom også kritikk av vaksinen og vaksinasjonsstrategien myndighetene hadde valgt, men kritikken ble kontant og uten nærmere begrunnelse avfeid som uttrykk for irrasjonell vaksinemotstand. Ved det vant helsemyndighetene en kortsiktig seier på moralsk walk-over. Heller ikke evalueringen som skulle «snu alle steiner», fant mye å kritisere myndighetene for. Men dessverre for ettertiden – evalueringen ble ingen gransking men en tannløs gjennomgang «i dialog med de involverte aktørene».
Først nå i 2020 – etter en serie innsiktsfulle og godt dokumenterte artikler i Dagbladet – begynner det retoriske spillet som utspant seg i 2009 å avkles. Vi vet nå at vurderingene bak massevaksinasjonsbeslutningen ikke ble nedskrevet fordi helsemyndighetene «ikke var proffe nok!», at viktige beslutninger ble fattet uten hensyntagen til samfunnsmessige kost-nytte vurderinger, at risikoen for vaksinasjonsbivirkninger ble forbigått i stillhet, og at overtalelse heller enn overbevisning var myndighetenes foretrukne kommunikasjonsstrategi.
Godkjent for barn - uten testing
At helseministeren – som garanterte vaksinens trygghet – bygget sin garanti på informasjon gitt av fagfolk, burde være selvsagt. Men at de samme fagfolkene snakket usant og manglet forskningsbelegg for garantiene de ga statsråden, var inntil nylig en godt skjult hemmelighet.
Selv om vaksinen ikke var testet ut på barn da den ble godkjent, ble likevel nærmere 600.000 norske barn vaksinert etter statsrådens garanti. Og med narkolepsi-bivirkningene som fulgte, var den største vaksinekatastrofen i Norge et tragisk faktum. Elleve år etter massevaksinasjonen – og vel inne i en ny pandemi – pågår det fortsatt erstatningssaker i norske rettssaler knyttet til bivirkninger av Pandemrix.
Charlotte (17) ble skadet for livet
Motsatt svineinfluensa er covid-19 en alvorlig sykdom med store individuelle og samfunnsmessige konsekvenser. Det framstår derfor som riktig å anbefale godt testede vaksiner til personer med høy sykdomsrisiko. Dessverre er det grunn til å anta at mange i målgruppene vil unnlate å la seg vaksinere og derved øke egen sykdomsrisiko. Mistilliten de føler – som er en indirekte følge av tillitsbruddene i 2009 og myndighetenes manglende granskingsvilje – kan trolig bearbeides. Men i så fall må to spørsmål avklares og kommuniseres: Forteller vaksineprodusentene sannheten? Og – kan vi stole på helsemyndighetenes garantier?
Så langt jeg kan se, blir svaret på det første spørsmålet et betinget ja. Pandemrix-skandalen i 2009, der bare 130 personer hadde prøvd ut vaksinen i forkant av massevaksinasjonen, gjør at vaksineprodusentene ikke lenger våger å ta tilsvarende snarveier. Ofte rekrutterer de nå mer enn 30.000 deltakere til sine kliniske studier. Likevel kan det bli vanskelig å ta rede på om de – som produsenten av Pandemrix – underslår viktige bivirkninger eller er selektive i hvilke bivirkninger de undersøker og rapporterer.
Om vi kan stole på helsemyndighetenes garantier, vil være avhengig av om de evner å ta inn over seg, og besvare, kritiske påstander på en ryddig måte, og om de klarer å utvikle en herredømmefri dialog der allmenngjort kunnskap debatteres ut fra befolkningens behov mer enn ut fra paternalistiske myndighetspremisser.
Når alle fakta og vurderinger er på bordet, blir det mulig for den enkelte selv å vurdere om en skal la seg vaksinere eller ikke. Med det vil lovens krav om informert samtykke være oppfylt, noe det ikke var i 2009.
