Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Pengegaloppen

Vroom, en Ferrari brisker seg opp Bygdøy allé. Pengelukta svir i neseborene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOMMERKVELDEN

er ung og het, sykkelen triller ned mot et av byens spisesteder med rå fisk på menyen. Rett foran brummer en knallrød italiener mens den utålmodig venter på grønt lys. Lysten til å sneie mot den glinsende perfekte lakken blir raskt fortrengt av tanken på at en norskregistrert Ferrari er galskap, ikke stilig. Bare timer tidligere har Bjørn Rune Gjelsten og kompani dekorert Oslofjorden med doninger hvis lyd er angstframkallende. Tilskuere med en lengt etter jetsettliv elsker å se de søkkrike leke seg på fjorden. Henrik Langeland lurer i bakhodet.

SISTNEVNTE

er den unge forfatteren som begeistret en rekke bokanmeldere i hovedstaden rett før sommeren. I likhet med forfatterkollega Ari Behn har Langeland dratt fordeler av at de fleste av oss har god tid til å lese bøker i ferien. Slik «Trist som faen» ble boka alle måtte lese sommeren 1999, er den tidligere Schibsted-traineen Langelands «Wonderboy» blitt årets hit. 17000 eksemplarer er trykt, og snart solgt ut. Et femte opplag er på gang, forteller Einar Ibenholt i Gyldendal. Forlaget har ikke opplevd maken til sommersuksess noen gang.

BOKA HAR

fått ros for å være både satirisk og godt ført i pennen. Miljøet som skildres, er det tydelig evig fascinerende finansmiljøet. Her spiser de aksjer til frokost, og kultur er et så fremmed begrep at en kan undre seg over at hovedpersonen har latt seg lure inn mellom to permer. Persongalleriet er tomt som en bankkonto. Den lille kjernen av oppkomlinger og supersnobber er skygger vi husker blant annet fra Tom Wolfes 80-tallsklassiker, «Forfengelighetens fyrverkeri».

VI SNAKKER IKKE

åndelig snobberi, slik sommerens debatt om AKP (m-l) atter en gang har bekreftet gode vekstvilkår for i kongeriket. Nei da, her er det vilt og hemningsløst fråtseri i materialisme. Skikkelser beskrives i kraft av navn på klokke, sko, dresser og alt annet som kommer med glamorøse - og aller viktigst - rådyre merker. Bak staffasjen fungerer ukompliserte mekanismer som egoisme, dop og sex - som ikke er god med mindre hovedpersonen sjøl ser døden i øynene. Heftig og usanselig med andre ord. Hvorfor så fascinerende? Kan hende fordi det er veldig macho.

80-TALLET

er ikke bare tilbake i kraft av klesmoter og sminke. Bunnløs beundring for dem med feitest bankkonto ser også ut til å være på det nivået jappetida en gang viste oss var mulig. Det var da Jon Michelet truet med at såpeoperaer à la «Dynastiet» ville forflate oss mentalt, nå er det reality som degenererer oss. Byens utelivsprinser bestilte doble, eller var det triple, champagneflasker. I dag er det hippe drinker. AKP-debatten rullet standhaftig gjennom det tiåret også.

Neste sommer venter vi på en skikkelig røverroman om det indre liv blant samfunnets, en gang, aller rødeste. På tide å hyre en trainee til AKP?