DEBATT

Aksjemarkedet:

Pengene som krymper

Jeg fryder meg når børsen synker. Helt til jeg kommer på at, shit, jeg har penger i fond!

DEISET I BAKKEN: På Oslo Børs var det relativt ukjente selskaper som deiset i bakken da renta begynte å stige, mens de mer kjente befinner seg i USA, selskaper vi alle har et forhold til, som Apple, Amazon, Meta (Facebook) og Netflix, skriver kronikkforfatteren. Foto: Erik Johansen / NTB
DEISET I BAKKEN: På Oslo Børs var det relativt ukjente selskaper som deiset i bakken da renta begynte å stige, mens de mer kjente befinner seg i USA, selskaper vi alle har et forhold til, som Apple, Amazon, Meta (Facebook) og Netflix, skriver kronikkforfatteren. Foto: Erik Johansen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg liker å «følge med på børsen», som det heter. De fleste som følger med på børsen, vil at aksjekursene skal stige.

Men hver gang børsen har en dårlig dag og får et kraftig fall, tenker jeg: spennende. Hvis de viktigste aksjeindeksene faller to-tre prosent, er min instinktive reaksjon at dette er gøy. Og nesten like ofte er min neste reaksjon: Shit, jeg har penger i fond, så dette er ikke gøy.

KLAR BESKJED: Jonas Gahr Støre møtte pressen i forbindelse med budsjettkonferansen. Foto: NTB Vis mer

Første halvår 2022 har vært et dårlig år for børsene og et supert år for skadefryd. På slutten av fjoråret, da sentralbanksjefene begynte å innse at inflasjonen ikke var en forbigående forkjølelse, men en langvarig lungebetennelse, begynte kursene på en del selskaper å synke markant.

Det dreide seg om selskaper som fortsatt var i en vekstfase, og som brente av milliarder av kroner, euro og dollar i håp om at de skulle løse kreftgåten eller erobre verden via en app.

Frykten var at inflasjonen skulle bli så kraftig at sentralbankene begynte å sette opp styringsrenta i kraftige klyv på en halv og trekvart prosent av gangen. Dette ville jage investorene bort fra selskaper som planla å gå i pluss en gang i framtida.

På Oslo Børs var det relativt ukjente selskaper som deiset i bakken da renta begynte å stige, mens de mer kjente befinner seg i USA, selskaper vi alle har et forhold til, som Apple, Amazon, Meta (Facebook) og Netflix.

Det er lett å godte seg over at Metas markedsverdi har sunket over 50 prosent i år. Facebook har ramponert demokratiet og kvalt medienes annonseinntekter, mens tenåringer får sin mentale helse ødelagt via Instagram. Men hvorfor fryder jeg meg over at alle de andre selskapene synker? S & P 500, indeksen som følger de 500 største selskapene i USA, falt 20 prosent første halvår, den verste nedgangen siden 1970. Teknologibørsen Nasdaq sank nesten 30 prosent.

Enorme verdier har forsvunnet. Formuer, pensjon og sparepenger er tapt. Handler min reaksjon om en primitiv form for fascinasjon over å se store ødeleggelser på trygg avstand? Som når det snør i varme strøk og biler med sommerdekk glir inn i hverandre i sakte film.

Som sagt, jeg har jo ingenting å tjene på dette. Tvert imot: det går bare et par øyeblikk, så kommer jeg på at jeg har penger i fond. Jeg har pensjon fra en tidligere arbeidsgiver parkert hos Storebrand, og jeg har IPS (individuell pensjonssparing) i banken. Hver gang jeg åpner nettbanken, kommer det synkende beløpet til syne. Og hvis jeg klikker meg videre inn på IPS-kontoen, ser jeg at den består av aksjer og obligasjoner, fordelt på indeksfond i USA, Europa og Norge, med hovedvekt på USA.

Det vil si at når Microsoft eller Boeing mister markedsverdi, skrumper min pensjonskonto. Og det gjelder selvsagt ikke bare meg. De fleste av oss har pensjon plassert i aksjer og obligasjoner, gjennom arbeidsgiver og det offentlige. Dessuten har stadig flere av oss investert sparepengene i aksjefond. Ifølge sommerferske tall fra Verdipapirforetakenes forening har 48 prosent av oss puttet penger i aksjefond. I 2016 var andelen 31 prosent.

Min instinktive reaksjon på børsnedgangen burde derfor være bekymring og ergrelse. I stedet leser jeg intervjuer med nervøse investorer og svette porteføljeforvaltere, og stirrer spent på røde indekser som synker tre og fire prosent i løpet av en børsdag. Hvorfor? Jo, fordi jeg har fulgt med på børsen en stund og sett verdiene blåses opp år for år.

Finansmarkedene har gått på doping siden krisa i 2008. Sentralbankene har satt ned rentene, samtidig som de har sprøytet inn tusenvis av milliarder dollar gjennom kvantitative lettelser, et pent uttrykk for å trykke penger. Målet har vært å få fart på økonomien og øke veksten, men spørsmålet er om pengene har gått dit de burde. Når det har vært bortimot gratis å låne penger, og avkastningen på trygge investeringer har vært minimal, har enorme beløp funnet veien inn i selskaper med luftige drømmer pakket inn i en godt fortalt historie.

Hvis du har god greie på finans, har du kunnet låne penger billig, puttet dem inn i aksjemarkedet og sett verdien fyke i været. Hvis du ikke har greie på finans, eller bare er lat, kunne du putte pengene i et indeksfond, som gir deg et snitt av selskapenes verdiøkning.

Fra finanskrisa og fram til 2021 vil et indeksfond som følger S & P 500 ha steget med nesten 16 prosent per år. Det vil si at de 100 dollarene du satset i starten av 2009, var blitt til 682 dollar i desember 2021. Hvis du var litt tregere og satte inn 100 dollar i starten av 2019, ville den årlige avkastningen i snitt vært nesten 23 prosent ved forrige årsskifte. Hvis du i stedet plasserte pengene på sparekonto, ville du fått noe i nærheten av 0,23 prosent avkastning.

Hvilken idiot velger da å ha penger på sparekonto? Vel, jeg har vært en av disse idiotene. Fordi jeg ikke liker risiko, tydeligvis. Risiko skal lønne seg, men de siste åra har belønningen for normal risiko vært pervers. Gevinsten har vært høyere enn hva som er bra for samfunnet.

Vi har fått usunne investeringer på bekostning av produktiv vekst. Siden nyttår har aksjeverdiene fått litt mer bakkekontakt, min skadefryd har dempet seg, og jeg ser fram til at renta skal øke på sparekontoen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer