Straffesaken mot Laila Bertheussen har vist hvor svakt personvernet er i overvåkingsøkonomiens tidsalder. Alle med en mobiltelefon legger igjen personlig og intim informasjon som teknologiselskapene tjener penger på, og som myndighetene bruker til kontroll og styring. I Bertheussen-saken ser vi for første gang hvor langt politi og påtalemyndighet er villige til å gå når det gjelder innsamling av databasert informasjon. Og vi får demonstrert hvordan disse opplysningene framlegges som bevis i retten. Det åpner en ny rettslig virkelighet som bidrar til den pågående pulveriseringen av personvernet.

Også tidligere er det lagt fram digitale bevis i domstolen i en rekke saker. Det nye er bredden og dybden i politiets metoder. I takt med utbredelsen av personlig datautstyr øker politiets mulighet til å hente inn informasjon som går mye lenger enn husransaking og andre tradisjonelle politimetoder. Nå kan politiet snuse i appene på mobiltelefonen, i databeregninger om dine bevegelser, ansiktsgjenkjennelse, historiske nettsøk, private meldinger og opptak fra smarthøyttalere. Tingenes internett vil ytterligere øke politiets rekkevidde i den private sfæren.