DEBATT

Likestilling i idretten

Pionerer som ploger vei

Kanskje er det på tide at flere forstår at «best blant likemenn» også betyr best blant likekvinner.

PLOGER VEI: - Jenter i min generasjon hadde Martina Navratilova, Grete Waitz, Anette Bø og Ingrid Kristiansen som forbilder. Seinere har Gro Hammerseng-Edin, Marit Bjørgen, Ada Hegerberg og mange andre store kvinnelige idrettsstjerner gjort sitt for at sport er blitt en aktuell karrierevei for jenter. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
PLOGER VEI: - Jenter i min generasjon hadde Martina Navratilova, Grete Waitz, Anette Bø og Ingrid Kristiansen som forbilder. Seinere har Gro Hammerseng-Edin, Marit Bjørgen, Ada Hegerberg og mange andre store kvinnelige idrettsstjerner gjort sitt for at sport er blitt en aktuell karrierevei for jenter. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Debatten om kvinneidrett er igjen en del av den offentlige samtalen i Norge. Denne gangen er det ikke fordi menn mener kvinner er for sarte til å drive idrett på toppnivå, men fordi kjønnsbasert likestilling er blitt diskriminerende. De kvinnelagene som gjorde at kvinner spilte hverandre gode, regnes som ekskluderende, og menn som identifiserer seg som kvinner krever innpass på kvinners banehalvdel.

Jeg vokste opp i en kommune der det var tilrettelagt for idrett. Fra femårsalderen begynte jeg å spille fotball med gutta og ble god, veldig god. Å registrere at jeg raskt utviklet mine fotballferdigheter var motiverende, og jeg spilte fotball like lenge som dagen hadde ledige timer. Jeg var dedikert. Når jeg spilte fotball var jeg i mitt ess, det føltes som å kunne fly, det var livet mitt.

Jeg spilte så mye fotball at jeg ble bedre enn de fleste gutter på min alder. Inntil puberteten. Da satte testosteronet fart på guttekroppene og gutta utviklet en fysisk styrke jeg og andre jenter bare kunne drømme om. Jeg husker enda møtet med denne fysiske overmakten fordi jeg havnet i slåsskamp med en gutt jeg alltid hadde vært litt sterkere enn, men nå overmannet han meg så lett som bare det. Det satte en støkk i meg, for jeg skjønte at i møte med denne styrken kunne jeg ikke forsvare meg. Men jeg ville spille fotball på et lag, så for at jeg skulle få utvikle meg som fotballspiller laget jeg og faren min Kolbotn pikelag. De fleste jentene i skoleklassen min og flere andre ble med på laget og vi begynte å trene. I kronikken «Menn i kvinneidrett er juks» argumenterer Frode Saugestad for viktigheten av å ha egne kvinneklasser innen den organiserte idretten. Og det kan jeg skrive under på.

Å spille på et lag i en pikelagsserie i fotball var motiverende. For jeg ville bli verdens beste kvinnelige fotballspiller, og jeg ville være på et lag som vant, jeg ville bli best. Fotball var min lidenskap. Det ble etterhvert også dannet et damelag i fotball på Kolbotn, og jeg husker godt stoltheten da jeg fikk prøvespille en kamp for damelaget som besto av unge kvinner som jeg også så litt opp til. De var rollemodeller. Her kunne jeg utvikle meg videre som spiller og til og med briljere. Det ga selvtillit, og det var også en måte å delta i et fellesskap. Jeg ble spiss på Kolbotn damelag, den som skåret mål, byttet etterhvert klubb, kom på kretslaget og ble kontaktet av Aftenposten som ville ha et intervju med «en av tidenes fotballjenter».

Faksimile: Aftenposten, lørdag 26. oktober 1985
Faksimile: Aftenposten, lørdag 26. oktober 1985 Vis mer

Jenter og kvinner har ikke kunnet delta i sport i mer enn en kort generasjon. Årsaken er at nok mange menn har ment at jenter og kvinner ikke egner seg for sport. Jenter i min generasjon og generasjonen før ble derfor pionerer som ploget vei så jenter etter oss kunne få utfolde seg sportslig. Men det tok tid, og hvem husker ikke Anette Sagen som godt ut på 2000-tallet måtte slåss for at kvinner skulle få hoppe i stor bakke i Holmenkollen.

Det seiglivede myten om at kvinner ikke er egnet til sport, har fulgt debatten i alle år. Og kvinner har laget mye moro og spetakkel for å flytte fjell også innen idretten. Som da Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen deltok ulovlig under falskt navn i Holmenkollstafetten i 1972. Det tok tre år med aksjoner før det i 1975 ble opprettet kvinneklasse i Holmenkollstafetten.

Kvinners rett til egne kvinneklasser i idrett er kjempet fram ved at kvinner har samlet seg, spilt på lag, argumentert og aksjonert for kvinners kjønnsbaserte rettigheter. For kvinner driver med konkurranseidrett for å bli best. Målet er å vinne, stå øverst på pallen. Og for å bli best er vi avhengig av at kvinneidrett er en kjønnsbasert idrett.

Jenter i min generasjon hadde Martina Navratilova, Grete Waitz, Anette Bø og Ingrid Kristiansen som forbilder. Seinere har Gro Hammerseng-Edin, Marit Bjørgen, Ada Hegerberg og mange andre store kvinnelige idrettsstjerner gjort sitt for at sport er blitt en aktuell karrierevei for jenter.

I dag er Norge best i verden i mange sportsgrener for kvinner. Den viktigste årsaken er at jenter vokser opp med forbilder som viser at de kan bli verdensmestere og olympiske mestre om de har talent og trener hardt. Og at vi som samfunn satser på dem. Det gir raskt resultater. For det er målbart hvordan nivået i kvinneidretten har utviklet seg på de få åra profesjonell kvinneidrett har eksistert. Og vi blir bare bedre og bedre. Det norske håndballandslaget har tatt befolkningen med storm fordi de er best i verden. Spillerne på laget er forbilder og inspirasjonskilde for jenter. Sammen med andre toppidrettsutøvere motiverer de også foreldre til å gi barn tid og rom til å utvikle seg fysisk gjennom idrett, noe som også er viktig for folkehelsa.

Norge har svært mange kvinnelige toppidrettsutøvere. Deres perspektiver og erfaringer er viktige. Det som står på spill er jenter og kvinners mulighet til å vinne i sin sportsgren. Kvinners muligheter for fair play i konkurranse er i mange idrettsgrener avhengig av kjønnsbaserte inndelinger. Så langt er Woman Human Rihts Campaign – Norway (WHRC-Norge) eneste organisasjonen som krever at det må sikres at jente- og kvinneklassen ikke inkluderer gutter eller menn, verken i breddeidretten eller i toppidretten, især etter pubertetsalder. For om vi vil at jenter skal velge idrett kan vi ikke ta fra dem motivasjonen som jo er å vinne, bli nummer én.

Og kanskje er det på tide at flere forstår at «best blant likemenn» også betyr best blant likekvinner.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer