DEBATT

DMX er død

Pitbullen som bare trengte kjærlighet

Hiphop-ikonets dødsfall sier mer om samfunnet vårt enn vi nok liker å innrømme.

DØD: DMX gikk bort fredag. Foto: Claudette Barius/Warner Bros/Kobal/REX
DØD: DMX gikk bort fredag. Foto: Claudette Barius/Warner Bros/Kobal/REX Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Rapmusikk blir ikke stort mer ikonisk enn den på hjemsøkende åpningen av «Ruff Ryder’s Anthem», bangeren som for alvor katapulterte Earl «DMX» Simmons til superstjernestatus i 1998.

På tidspunktet da Sean «Puff Daddy» Combs og hans dansegulvklare Bad Boy-singler hadde dominert radiobølgene i en årrekke, kom Yonkers-rapperens nihilistiske uttrykk som et befriende alternativ for både hiphop-publikummet og seinere også massene. Dødsfallene til Tupac Shakur og The Notorious BIG hadde etterlatt et vakuum, og X sto klar til å fylle det med mer autentisitet enn resten av rapscenen kunne vise til sammen.

Retur til råskap

Med linjene «What must I go through to show you shit is real? / And I ain't really never gave a fuck how niggas feel / Rob then I steal, not 'cause I want to, 'cause I have to», åpnet han førstesingelen «Get at Me Dog» fra debutalbumet «It's Dark and Hell Is Hot», og forandret gamet over natta med en beinhard retur til gatas råskap.

Det kommersielle gjennombruddet til DMX var derimot alt annet enn en suksess over natta. Allerede sju år tidligere, i 1991, hadde han blitt presentert som en lovende «Unsigned Hype» i hiphop-bibelen The Source. Da som en markant rapper på New Yorks battle-scene, hvor han blant annet møtte Jay-Z i en mytisk cypher i hiphopens fødested Bronx. Battlen holdt det for øvrig gående i fire-fem timer uten at man klarte å velge en vinner.

Et legendarisk møte mellom to liv og skjebner som ikke kunne ha endt mer forskjellig.

Brutal oppvekst

For mens Jay-Z snudde gatelivets utfordringer til en forretningsplan som endte i et milliardimperium, forlot DMX aldri helt den brutale oppveksten i Yonkers, New York. Til tross for den gigantiske suksessen skulle livet hans alltid være preget av mangelen på omsorg fra dem som var ment å være hans nærmeste.

«Moren min banket meg opp for hver eneste mann som såret henne, for hver eneste mann som knullet henne og forlot henne», forteller han selv i den fengslende biografien «E. A. R. L.: The Autobiography of DMX» fra 2002. Boka beskriver en barndom preget av dyp forsømmelse som resulterte i et tidlig liv med kriminalitet og narkotika: Arrestert for første gang som tiåring. Plassert på barnehjem. Vandrende gatelangs hvor han ofte endte opp med å sove i Frelsesarmeens klesinnsamlings-containere.

Istedenfor å selge narkotika ranet han heller de som gjorde det, og ble etter hvert en fryktet figur i nabolaget som ung tenåring. Det var også her han knyttet sitt tette bånd til hunder.

RAP-LEGENDE: Fredag 9. april kom nyheten om at rapperen DMX, født Earl Simmons, er død. Reporter: Agusta Magnusdottir. Video: AP Vis mer

Nærmere bestemt pitbullene som var like misforståtte og forhåndsdømte som ham selv, og som han etter hvert skulle imitere i sin egen musikk med truende knurring og bjeff.

Misforstått predikant

«DMX er musikalsk og teknisk sett helt ute å kjøre; ingen stemme, ingen flyt i rappen, ingen karisma, men verst av alt, ingen skam.» (Dagbladet, 12. januar 1999)

«Å kalle DMX' vokale prestasjoner for rapp, er en fornærmelse mot dem som faktisk kan faget sitt. Det eneste DMX kan er å «snakke sint», og det om helt uinteressante ting.» (Dagbladet, 1. februar 2000)

Dagbladets anmeldelser av DMX sine to første plater er som komedie å regne i dag, men var typiske for tiden. De var også ren og skjær blasfemi for et ungt hiphop-hode som lot seg fascinere av hans skrekkinngytende og bloddryppende cover («Flesh of My Flesh, Blood of My Blood», dunkle musikalske stemninger og selvransakende tekster.

Til tross for å være en hel verden unna, både geografisk og sosialt sett, snakket DMX til rett til oss. Om utenforskap, ensomhet, sorg, raseri og tro (høyrearmen min preges fortsatt av et bibelsitat DMX selv bar på et kjede rundt halsen).

«It's Dark and Hell Is Hot» introduserte hans første bønn, et fast innslag som skulle følge utgivelsene gjennom store deler av karrieren hans. Like mye en engasjert predikant som en rapper. I konstant kamp mot demonene som både herjet i livet og på innsida av ham selv.

«You know I ain't perfect, but you'd like me to try / Unlike the Devil, who just wants me to lie 'til I die / Lord, why is it that I go through so much pain? / All I saw was black, all I felt was rain.»

Kom seg aldri på beina

Etter hvert som albumene ble mindre relevante og filmtilbudene færre (gjør deg selv en tjeneste og se Hype Williams-regisserte «Belly» med DMX og Nas i hovedrollene denne helgen), skulle mørket dessverre bli en dominerende faktor i livet hans.

DMX ble synonymt med arrestasjoner og skandaler, ikke musikken, og bransjen som hadde tjent millioner på kunsten han bygget på en grunnmur av egne traumer, vendte ryggen til en gammel venn som aldri helt klarte å kare seg på beina. Låta «Slippin’» vil for alltid være min egen DMX-favoritt, og definerte på mange måter også livet til den trøblete rapperen:

«I'm slippin', I'm fallin', I can't get up.»

Det var neppe noen som ble overrasket av nyheten om overdosen denne uka, men de fleste av oss ville nok ikke helt innse at det denne gangen var alvor. Da dødsmeldingen til slutt kom traff det mange av oss. Hardt. Ikke bare er en legende borte, en musikalsk følgesvenn i formative år, han er også borte fordi han aldri fikk den hjelpen han så sårt trengte. Fordi en manns truende bjeff avfeies som aggressivitet og ikke fortvilelse. Fordi en kjendis som sliter er allmenn underholdning. Fordi en som selvmedisinerer egne traumer er en «junkie».

I etterkant av det tragiske dødsfallet har et meme basert på DMX’ gjesteopptreden i Eddie Huang-serien «Fresh of the Boat» dukket opp igjen på nettet. Rapperen spiller seg selv og inviterer en av rollefigurene inn veksthuset sitt, hvor han lirer av seg følgende gullkorn:

«Da jeg først begynte å dyrke orkideer, trodde jeg at de måtte ha det dyreste gjødslet og lampene for å blomstre. Men så døde de. Det var da jeg forsto at alt de virkelig trengte var tid og oppmerksomhet.»

Den tydelige referansen til rapperens egen tapte barndom er nok til å åpne tårekanalene på vidt gap en lørdags ettermiddag. Jeg trøster meg bare med at pave Francis selv har bekreftet at også hunder har en plass i himmelen.

Hvil i fred X, hils Kane fra meg.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer