Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Politikkens aritmetikk

Denne uka kom ei bok om statistikkens historie i Norge. Den handler ikke bare om tørre tall.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FRA MOSES TIL BONDEVIK har statsledelse vært avhengig av tall. Selv i førmoderne samfunn trengte politiske ledere mest mulig eksakte anslag over de ressurser som var tilgjengelig når de skulle ut i krig. I dag er statistikkproduksjon nødvendig for all samfunnsstyring. Uten statistikk, ingen velferdsstat.

Vi har nettopp levert fra oss råmaterialet for den offentlige statistikks mor og selve ryggraden i kartleggingen av Norge, folke- og boligtellingen. I Norge har folketellinger vært et fast tiårlig ritual siden 1801, men årets registrering blir den siste der vi selv deltar. For mange fortoner det seg kanskje vemodig. Det er omtrent som med selvangivelsen: Med den markerer vi at vi er en del av den norske staten. Folketellingene har fungert som et ledd i nasjonsbyggingen.

MEN SELV OM TELLINGENES skjemaer blir borte, vil tabeller fortsatt bli produsert av statistikerne. De finner råmaterialet i offentlige registre. Det samme gjelder selvsagt alle andre tallfestede opplysninger som inngår i de offentlige statistiske utsyn. Og alt som kan telles, blir telt. Statistikken har åpnet nye felt for politikken og satt retningen for nye områder under offentlig engasjement. Da de sosiale skavanker av industrialiseringen begynte å melde seg etter midten av 1800-tallet, fortalte statistikken om det. Barnearbeid ble avskaffet ved lov, og arbeidstid ble regulert. Da fyll og hor begynte å true samfunnsordenen, kunne statistikken fortelle politikerne om omfanget. Seinere er trygdeordninger, skolereformer og sykehusutbygging basert på statistiske størrelser.

POLITIKKEN ER i det hele tatt utenkelig uten statistikk. Hva er produktivt? Hva skaper verdier? Alt baseres på talls tale. Og ikke bare det: Tallenes tale er også effektiv politisk retorikk. Derfor slår gjerne politikerne hverandre i hodet med tall. Tallene gir grunnlag for håp - er du kommet inn i en statistikk, kan du regne med beslutninger som angår deg. Når vi de siste månedene har fått en debatt om fattigdom, skyldes det statistikken. For plutselig er kategorien «fattig» gjenoppstått i de statistiske oversyn etter at den har vært fraværende under industrisamfunnets lange hundreår, 1900-tallet. På 1800-tallet var de fattige de som bodde på fattighuset eller var på forsorgen. De utgjorde om lag fem prosent av befolkningen, forteller forskerne Einar Lie og Hege Roll-Hansen i sitt verk om statistikkens historie i Norge, «Faktisk talt», som kom ut denne uka i forbindelse med Statistisk sentralbyrås 125-årsjubileum. Når «fattige» igjen er oppstått, er det med basis i en definisjon gitt av FN og EU. «Fattig» er blitt et relativt begrep og bygger på medianinntekten i samfunnet, altså statistikk. Den som har en totalinntekt under halvparten av gjennomsnittet, er fattig. Pussig nok utgjør også disse ca. fem prosent.

SLIK DEFINERER statistikk virkeligheten for oss. Etableringen av kategorier og avgrensningen av grupper bestemmer hvordan mennesker blir avbildet som del av samfunnet og avgjør hvilke administrative og politiske tiltak som blir fattet. Slik får statistikken politisk liv, som vi har sett i høst da regjeringen Bondevik har satt de fattige på dagsordenen som om de er noe nytt. Men det er statistikken som er ny. Statistikken får slik en sterk normativ kraft, og politikerne er mer eller mindre i tallenes makt.

DAGENS POLITIKERE har imidlertid ikke forstått tallenes begrensninger. De tror blindt på tallene, og jeg tror at dette er en av grunnene til Arbeiderpartiets kranke skjebne nå ved begynnelsen av det 21. århundre. Einar Gerhardsen var en stor bruker av statistikk, men ingen visste som ham at det var mer mellom himmel og jord enn tall og kolonner. Med sine vare fingre fornemmet han det tallene ikke kan utsi, det som ligger mellom markedet og staten, som begge er innenfor samme dimensjon. Tall og statistikk reduserer mennesket til en rasjonell aktør, men alle som har levd en stund, vet at det ikke er noe fullstendig menneske. Tallene skaper et fragmentert samfunn og greier ikke å fange opp det samfunnslivet for øvrig består av: tro og tanke, relasjoner som er knyttet til familie, vennskap og slekt, våre drømmer og forventninger, det som skjer når mennesker handler i fellesskap, den menneskelige aktivitet som oppstår når vi samler oss om symboler eller kulturelle uttrykk. I markedet er det snakk om en usynlig hånd, men i samfunnet er det også usynlig ånd. Den korte perioden Jens Stoltenberg var vår statsminister var dette merkelig fraværende, og kanskje skyldes det at han av fag nettopp er en tallmester. Han burde ha lært noe av sin partifelle på andre siden av Nordsjøen: Tony Blair har ikke bare sans for aritmetikk, han får først og fremst velgerne i tale med sin appell til det som befinner seg utenfor tabellene.

Synlige tall er nok et godt redskap for politikerne, men de blir språkløse om de ikke kommer seg ut av tallenes tvangstrøye.

Hele Norges coronakart