Vi elsker historiene om politisk spill, men vi hater det i virkeligheten. «Borgen», «House of Cards» og «West Wing» er tv-serieklassikere som alle sammen velter seg i politiske intriger. Min favoritt er humorserien «Veep», som utnytter det komiske potensialet til fulle – med maktspill som slår feil, selvopptatte, kyniske politikere som utformer politikken utelukkende ut fra strategiske hensyn – og rådgivere som løper imellom for å sette planene ut i livet.

I virkeligheten vil vi ikke høre snakk om dette spillet. Å anklage noen for å drive med politisk spill er derfor en effektiv hersketeknikk. Det du holder på med, er fæle saker. Ved inngangen til valgkamper er det en gjenganger at politikere stiller opp med alvorlig mine i pressen og advarer mot politisk spill. Ufrivillig komisk, selvsagt. Når vi synes at det blir stygt, sier vi gjerne at man ikke vil vite hvordan pølser og politikk lages. Otto von Bismarks sitat skal ha vært at «den som vet hvordan pølser og politikk lages, får aldri mer en rolig natts søvn». Underforstått: Ikke pent, og kanskje best å ikke vite. Men, det vil vi jo. Vi vil sitte oppe om natta og se tv-serier om politisk spill, og vi vil lese om det virkelige politiske spillet i avisa. I våre dager vil vi kanskje til og med vite hvordan pølser blir til.