I Norge har vi en lang tradisjon for et samarbeid mellom offentlige og private aktører innen helse, velferd og oppvekst. Dette kaller vi en velferdsmiks. Det er denne velferdsmiksen som har vært med på å sikre at vi i Norge i dag, enten vi bor i by eller bygd, har et av verdens beste velferdssamfunn. Dette er suksessoppskriften vi også må bruke når vi nå blir stadig flere eldre, samtidig som fødselstallene går nedover. Vi har en suksessoppskrift vi vet fungerer, la oss bruke den også i åra som kommer.
Seher Aydar, stortingsrepresentant for Rødt, skriver i sitt innlegg i Dagbladet 30. juni om private tilbydere av offentlige helse- og velferdstjenester at «det er på tide å slutte å spørre om vi er på vei mot et todelt helsevesen. Vi må få øynene opp for at vi er kommet dit». Jeg er ikke enig i at vi er kommet til et todelt helsevesen, men vi er på vei dit. Og det er Rødt en sterk pådriver til.
Mates med skattepenger
For når landet vårt møter nye utfordringer, så bidrar vi i fellesskap. Det har vi sist sett under pandemien, hvor private aktører, som for eksempel Aleris og Dr. Dropin (som Aydar trekker fram i sitt innlegg), har levert tjenester på oppdrag for det offentlige. Dette har ført til at alle kommuner har fått levert korona-relaterte tjenester i store monn. Dette er kapasitet ikke kommunen selv hadde og heller ikke hadde muligheten til å bygge opp på så kort tid. Det er rett og slett urovekkende at ideelle og andre bedrifter blir angrepet for innsatsen de la ned i en krisetid.
Det Aydar i Rødt i realiteten argumenterer for er at det bare er det offentlige som skal levere våre felles helse- og velferdstjenester. Det betyr at det bare vil eksistere det vi kaller helprivate tjenester. Konsekvensen av det vil være at det bare er de rikeste som får muligheten til å velge bort tjenester de er misfornøyde med og betale av egen lomme for å kjøpe helprivate tjenester. Da får vi et todelt helsevesen. Her skal NHO være en tydelig motstemme.
Uheldig at det private låner sykehusleger
Det offentlige helsevesen er – og skal være – grunnmuren i vårt velferdssamfunn. Samtidig er det behov for at ideelle og andre private virksomheter bistår og har et tett samarbeid med det offentlige. Historisk har mange nye tjenester blitt utviklet i privat sektor. Valgfrihet gir brukere og pårørende verdighet og innflytelse over egen hverdag. Mangfold gir kommunene mulighet til å søke nye løsninger. Private aktører har også vist seg å omstille seg raskt og skalere drift og tilbud til skiftende behov. Mens det offentlige selvsagt skal – slik som det er og alltid har vært - finansiere, sette rammene og styringen, og være grunnsteinen i velferdssamfunnet.
Til sammen utgjør offentlige, private og ideelle en fantastisk velferdsmiks. Det er dette som er vårt velferdssamfunn. Og fordi vi er forskjellige, så utgjør velferdsmiksen en arena for læring. Det avler innovasjon, valgfrihet, kapasitet og fleksibilitet. Som er nettopp det vi trenger for å møte framtidas utfordringer.
La oss bygge videre på det vi vet fungerer, og ikke endre det som er et av verdens beste velferdssamfunn.
