Psykiatriens livstidsdom

«DU ER SCHIZOFREN

, du er født slik og det vil du være hele livet. Du må ikke tro eller håpe at du noen gang kan bli frisk. Slike tanker skader deg. Du må gå på medisiner resten av livet og du må aldri finne på å slutte med dem, da vil du bli psykotisk igjen. Og du må for all del ikke høre på de som sier at du kan bli frisk dersom du får en annen behandling, de er uvitenskapelige løgnere. Det burde være forbudt å komme med et slikt budskapsom de gjør.»

Slike og lignende budskap har de fleste med diagnosen schizofreni hørt i mer eller mindre brutal innpakning. Det ville skremt vannet av de fleste av oss andre, oss såkalte normale, å få et slikt budskap dersom vi var i krise, men det bryr psykiatrien seg lite om. De er jo ikke som oss og må derfor rimeligvis tåle å få slike diagnoser og prognoser som gir null håp for fremtiden, mener de vel.

MENNESKER I PSYKOSE

som blir innlagt akutt i psykiatrien er i ekstrem krise. Hele deres eksistensgrunnlag er i fare, angsten er formidabel, forvirringen stor. Dette gjelder både pasient og pårørende. De henvender seg til en psykiatri som er enerådende. Den har således stor makt, ikke minst sett i forhold til pasientenes og de pårørendes avmektighet. Dette igjen skaper en sterk ubalanse i innflytelse, som kan forklare at så mange fornuftige mennesker har godtatt de hårreisende behandlingsmetoder som psykiatrien har benyttet seg av gjennom mange år.

Psykiatriens representanter pretenderer å bygge sin praksis på vitenskapelig grunnlag. Det er mange som betviler dette, og gjennom mange år er psykiatrien blitt kritisert for at deres behandling bygger på fordommer og et menneskesyn som skiller mellom «oss normale» og «de gale», der en deterministisk, biologisk tenkning står sterkt. I tillegg har psykiatrien en prognostisk overbygning som levner minimale sjanser til den som er så uheldig å få disse diagnosene.

Siden psykiatrien er en del av det etablerte maktapparat, når kritikernes budskap sjelden fram. Psykiatrien sjøl benekter at det eksisterer brukbare alternative behandlingsmetoder og gjør sitt beste for å skremme folk fra å undersøke hva som finnes av alternativ tenkning og behandling. Dessuten skremmes også fagfolk fra å komme med kritikk.

DE SOM BLIR INNLAGT

med psykoser gis ganske umiddelbart store doser med medikamenter som i mange tilfeller slår den enkelte helt ut. Nå hadde ikke dette vært så farlig, dersom man bare benyttet medikamenter midlertidig, for å roe ned til man kunne starte gjenoppbyggingen av det forsvaret som har brutt sammen før psykosen. Slik er slett ikke tilfellet. Medikamentene blir sett på som hovedvirkemiddelet ved psykoser. Annen behandling er bortimot overflødig. At pasientene etterhvert sjøl oppdager at de ofte blir psykotiske igjen på full medisinering, eller at de bare demper psykotiske symptomer, snakker man ikke så høyt om.

Psykiatrien forteller pasientene at de ikke er som oss, at de fungerer etter særegne lover som ingen av oss helt forstår siden de er biologisk fundert. Derfor må de også behandles på andre måter enn slik vi behandler «normale» mennesker i krise. Målet helliger midlet. Det spiller derfor også liten rolle at bivirkningene kan være katastrofale, f.eks. at en ung kvinne legger på seg 60 kilo, blir inkontinent på urin og avføring, får sterk skjeggvekst og mister menstruasjonen. Slike bivirkninger regnes for bagateller som det ikke er noen særlig grunn til å reagere på.

DEN BIOLOGISKE

psykiatrien er i dag på frammarsj. Pasientene innbilles at de har en sykdom som ikke går over, at den er medfødt og at de vil ha den resten av livet. Dette hevder spesialistene, sjøl om alle de symptomene som kjennetegner disse lidelsene, er symptomer som et hvilket som helst menneske under gitte omstendigheter kan få. For «galskap» gir mening og har gjenkjenningsverdi når den skildres hos Hamsun, Garborg, Amalie Skram, Shakespeare og Dostojevskij, mens lærebøkene til spesialistene utelukkende ramser opp ytre symptomer og ikke gjør det minste forsøk på en psykologisk forklaringsmodell.

Er det psykiaternes bakgrunn med biologi som kunnskapsbase og maktforankring som gjør dem blinde? Forstår de ikke hva de gjør fordi de mangler kunnskap i fag som filosofi og psykologi? Eller mangler det elementær og medfølende mennskekunnskap? Har de som fagfolk fjernet seg så langt fra det levende livet at de ikke gjenkjenner den angst og smerte som psykotiske mennesker gjennomlever?

Pasienter forteller at medikamentene fratar dem livet, følelsene, konsentrasjonsevnen, kontakt med kroppen, evne til samhandling. Psykiatrien sier at det ikke er medisinene som gjør dette, men at det er sykdommen som er årsaken. Som svar på pasienters fortvilelse, forordnes det gjerne mer og andre medikamenter med stadig varierende bivirkninger.

«Du kan komme deg ut av psykosen, men du må huske på at du er biologisk sårbar og må gå på medisiner i mange år. Du må alltid passe deg for symptomene som går forut for psykosen», er gjenganger i budskapet fra psykiatrien.

PSYKOSER OPPSTÅR

ofte, sannsynligvis alltid, som følge av stress, fysisk som psykisk, indre som ytre. Psykiatriens råd gir åpenbart større sårbarthet enn den opprinnelige. For hvordan skal man kunne gå ut i det tøffe livet og lære seg å overleve hvis man ikke kan tåle symptomer på stress? Vet man ikke at angst, som er ledsager før og i psykose, vil opprettholdes dersom man ikke går løs på det man har angst for? Eller mener man virkelig at disse sårbare menneskene er annerledes enn oss som har lært oss å slåss og forandre retning når vi går feil?

Det finnes mye psykologisk forskning om hva forventningseffekter, ulikevekt i maktforhold, gruppepress, lært hjelpeløshet, stigmatisering m.m. gjør med mennesker og det er min grunnleggende påstand at slike forhold som de ovennevnte gjør pasienter bortimot sjanseløse og på denne måten skaper psykiatriens selvoppfyllende profetier. Forøvrig blir man aldri kvitt en slik schizofrenidiagnose. Psykiatrien har således både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Har psykiatrien felt en dom, vil den aldri tillate frifinnelse; da vil de innrømme feilbarlighet, og det kan de ikke fordi grunnlaget for deres byggverk, den biologiske årsaksforklaringen, da ville falle sammen.

Selv jussens utøvere har mindre makt og er på langt nær så skråsikre.

Til slutt og for å foregripe angrep på feilaktig grunnlag: Jeg avviser ikke medikamenter generelt og advarer sterkt mot rask nedtrapping.