Hvis Donald Trump hadde hatt litt selvinnsikt, og dessuten vært bare litt ærlig, så kunne han ha stilt seg det samme spørsmålet som humoristen Fredrik Stabel gjorde i ærverdige Dusteforbundet her i avisa. Han stilte seg - av helt naturlige grunner - det fortvilte men ærlige spørsmålet: Hvorfor kan alle andre vise til resultater, mens alt jeg får til er konsekvenser? Til og med Financial Times tar Dusteforbundets poeng: «Dette har vært et presidentskap med store konsekvenser, for det meste av de gale grunnene», skriver verdens ledende finansavis i forbindelse med at Donald Trump i ettermiddag norsk tid går av som president.
For en sober vurdering av Donald Trumps fire år ved makta viser at konsekvensene langt overgår resultatene. USA står svakere, og er vesentlig mer splittet internt enn for fire år siden. I verden er Trumps USA foraktet og isolert etter å ha mobbet sine allierte, og flørtet med diktatorer som Kim Jong-un, og autoritære ledere som Vladimir Putin.
Sannheten er at det aller meste gikk galt for Donald Trump. Det var ingen ting han ville mer enn å framstå som den sterke leder. Men i virkeligheten var han svak. La oss ta utgangspunkt i den aller mest dramatiske dagen i hans presidentskap, da mobben inspirert av presidenten stormet Kongressen for to uker siden idag, og noen av pøbelen risikerer å bli tiltalt for å planlegge å ta livet av sentrale lovgivere, som demokraten Nancy Pelosi.
Trump og hans tilhengere ville demonstrere styrke. Men i virkeligheten så demonstrerte de en ganske hjelpeløs naivitet. De ville stanse opptellingen av valgmanns-stemmene, som ville sertifisere valget av Joe Biden som ny president, og klarte det i noen timer. Men de hadde ingen plan eller strategi for sitt angrep på demokratiet. Og heller ingen sjanse til å lykkes. Dramaet ble derfor tapernes fortvilte dans. Rundt det som skulle vise seg å være ingenting.
Og samtidig som Trump og hans tilhengere tapte ansikt og prestisje i Kongressen, så tapte presidenten det som var igjen av makt for republikanerne. I det utsatte senator-valget i Georgia - som i utgangspunktet var sikre republikanske seter - gikk Trump på en ny smell, fordi i stedet for å drive valgkamp for sine kandidater, så drev Trump på med sin maniske påstand om presidentvalget som var stjålet. Resultatet var at republikanerne tapte det knappe flertallet de hadde i Senatet. Mens Trump tapte ansikt - all time high, som de sier der borte - på én scene, i Kongressen. Så tapte ham all makt på en annen scene, i Senatet. Taper sto skrevet på presidentens panne.
Hans styre var aldri basert på kunnskap, Trump stolte mer på sin intuisjon. Det gikk ikke bra. Trump avviste kunnskap når det gjelder Klima-avtalen fra Paris, verdens kart og kompass for å prøve å redde klimaet på kloden. Og han blåste av kunnskap da corona-viruset traff USA for et år siden. Han dyrket i stedet sine angivelige super-krefter, da han selv ble smittet i oktober i fjor, midt under valgkampen, og sa at viruset ikke var noe å være redd for.
Trump dyrket intuisjonen og improvisasjonen i rollen som verdens mektigste mann. I stedet for å understreke behovet for stabilitet og sikkerhet, så dyrket han overraskelsen i internasjonalt diplomati, og fornærmelsen i omgangen med andre ledere. Det var intuisjonen, og ikke rasjonaliteten, som fikk Trump til å si opp atomavtalen med Iran, inspirert av at denne avtalen var forgjengeren Barack Obamas viktigste utenrikspolitiske triumf. Resultatet er at det reaksjonære prestestyret fikk et også ideologisk overtak, og at Iran igjen anriker uran til et nivå hvor man nærmer seg en kvalitet man kan lage atomvåpen av.
Og det var intuisjonen som drev Trump i armene på Nord-Koreas diktator Kim Jong-un. Strategien var at Trump skulle sjarmere Kim i senk, sånn at han skulle gi opp sin ytterste sikkerhetsgaranti, atomvåpnene. Trump levde i den villfarelse at resten av verden var like politisk barnaktig som ham selv.
Det var den ikke. Russland og Vladimir Putin er et godt eksempel på det. Putin tvinnet en naiv Trump rundt lillefingeren, mens Senatet sørget for at det ikke egentlig skadet USAs interesser. Trump stilte med politisk verge, i forhold til Russland var han fratatt all makt. Mens han i forhold til Europa og særlig Tyskland var en bølle.
Ulikhet er gift i samfunnet
Hjemme som ute gjorde Donald Trump USA svakere, og ikke sterkere, slik hans sentrale valgkampløfte var. Macho-mannen var egentlig - heller ikke på revolusjonsdagen 6. januar - aldri noe mer enn en ynkelig posør. Og takke faen for det.
