KOMMENTARER

Krigen i Ukraina

Putins krig har et navn: Utmattelse

Krigen i Ukraina ble aldri den raske blitskrigen – med erobring av Kyiv – som Putin så for seg, eller ukrainernes sjokkerende effektive svar, skriver Morten Strand.

Putin peker finger og har tunga ute. Foto: NTB
Putin peker finger og har tunga ute. Foto: NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Krigen i Ukraina har blitt en utmattelseskrig. Den ene dagen inntar russerne byen Severovodonetsk og den neste Lystsjensk, og dermed hele Luhansk fylke, etter å ha bombet byene sønder og sammen, og til fullstendig ubrukelighet. I mellomtida rømmer russerne Slangeøya i Svartehavet, etter at denne strategisk viktige øya som russerne tok i begynnelsen av krigen har vært under massiv ukrainsk beskytning i lengre tid. De russiske forsikringene om at dette er av velvillighet, sånn at det skal bli lettere for ukrainerne å fjerne miner og eksportere korn for å redde verden fra sultkatastrofe, er like troverdige som at den russiske presidenten Vladimir Putin er favoritt til å vinne Nobels fredspris i 2022.

BESØK: Her besøker Jonas Gahr Støre Ukraina. Vis mer

Likevel er det ikke riktig å si at krigen bølger fram og tilbake. De russiske styrkene har nå kontroll over Luhansk fylke, et av de to fylkene Putin har lovet å «frigjøre». Snart vil hele Luhansk være «frigjort». Da står den mye vanskeligere oppgaven å «frigjøre» Donetsk fylke med de større tvillingbyene Slavjansk og Kramatorsk for tur. Om Putin klarer det, er langt fra avgjort. Dette er byer som har et sterkere forsvar enn de mindre byene Sievjerodonetsk og Lystsjensk hadde i Luhansk.

Kanskje vil det være like sannsynlig at ukrainerne klarer å vinne tilbake og frigjøre – denne gangen uten anførselstegn – for eksempel byen Kherson. Der har fire måneders sivil motstand gjort ukrainsk geriljakrig til det normale, og et ukrainsk gjenerobringsforsøk kan komme så snart ukrainerne har fått nok raketter og ammunisjon til å gjennomføre det. For denne krigen står nå og vipper, og det er militære, økonomiske og politiske ressurser som vil avgjøre i hvilken retning den til slutt vil vippe.

Den russiske erobringen av Luhansk fylke kom til en fryktelig pris på både ukrainsk og russisk side. Ukrainerne sier de taper 200 soldater hver dag. Hvor mange russiske soldater som dør nå vet vi mindre om fordi russerne har fått mer orden på sin kaotiske militæroperasjon, og fordi mindre informasjon flyter ut. Men det er de som rykker fram, med de farene for død og fordervelse det innebærer.

Hvis det er én ting studier av den russiske presidenten Vladimir Putin, og av hans felttog i Ukraina har lært oss, så er det at Putin ikke gir seg før han absolutt må. Hans mål er nå å ta så mye av Ukraina han kan, og så å appellere til Vesten om at nok er nok, og få en fred på sine betingelser. Som gjenytelse vil han si at han vil redde verden fra ruin, fra sult, og fra en kald europeisk vinter med skyhøye energipriser, som han riktignok selv har skapt. Og så til slutt – som et endelig uttrykk for sin storsinnethet – vil han kunne antyde at han kan redde verden fra et kjernefysisk helvete.

Utpressing er et eldgammelt politisk triks, som Putin som profesjonell spion kjenner godt til. Men det er ikke nødvendigvis det beste. God gammeldags styrke kan være vel så bra. USAs økonomi er 14 ganger så stor som Russlands. Og Spanias er bare litt mindre enn Russlands. Putins Russland er en økonomisk lilleputt, som bare vokser seg mindre og mindre, og det er grenser for hvor lenge lilleputter kan egle seg på folk uten å bli kastet av.

Det kritiske for Ukraina nå er, ved siden av penger for å betale lærere og pensjonister, våpenleveranser og ammunisjon. De gamle sovjetiske våpensystemene er i ferd med å gå tomme, og nye våpen med større presisjon kommet inn. Russland på sin side har fortsatt masse våpen, våpensmiene går for fullt, men våpnene de produserer har langt mindre treffsikkerhet, blant annet fordi vestlig elektronikk er en del av embargoen.

Det kritiske for Russland er soldater. I Donbas kastes rekrutter inn i krigen etter bare noen få dagers trening. Og når Putin så langt har unngått allmenn mobilisering i Russland, så er det av en grunn. Fordi det vil angå alle, og det vil fortelle alle at det egentlig går til helvete med krigen. I den allmenne russiske oppfatningene av Krigen i Ukraina, så hører ikke mobilisering med. Russland er i Ukraina for å befri sine naboer og slektninger fra «fascismen», og lære de kjepphøye ukrainerne ei lekse, og ikke for å slåss en eksistensiell krig der Russland selv er truet.

Det blir mer og mer åpenbart at ukrainerne ikke bare slåss sin krig for å overleve som nasjon. I motsetning til Putin har Ukraina motiverte soldater. De slåss også for Vestens interesser. For jo dårligere denne krigen går for Putin, jo mer må Russlands ledere tenke seg om før de eventuelt går til krig igjen.

Vesten med sin økonomi og sine våpen er vippepunktet der denne krigen vipper.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer