KOMMENTARER

Russland

Putins reise er en dikta-tur

Putins Russland skifter karakter fra å være et manipulert demokrati til å bli en politistat som ikke tolererer noen opposisjon, skriver Morten Strand.

DET ER KALDT NÅ: Vladimir Putin hedrer falne under 2. verdenskrig. Kraft-patriotisme er en del av hans univers. Foto: REUTERS / NTB
DET ER KALDT NÅ: Vladimir Putin hedrer falne under 2. verdenskrig. Kraft-patriotisme er en del av hans univers. Foto: REUTERS / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Knapt noe er mer illustrerende for den reisen Russland har vært på de siste 20 åra, enn at president Vladimir Putin nå lukker det vinduet som Sovjetunionens siste generalsekretær, Mikhail Gorbatsjov, åpnet. Gorbatsjov satte fri det undertrykkende Sovjetunionens fremste frigjører, Andrej Sakharov. Mens Putin nå legger ned Sakharovs viktigste barn ved siden av nøytronbomba, menneskerettighetsorganisasjonen Memorial. Putin erklærer nå det som i realiteten er Sakharovs testamente for å være en «fremmed agent», og gjør dermed frigjøringshelten og vinneren av Nobels fredspris i 1975, og alt han sto for, til en illegitim fiende av Putins stat.

OMSTRIDT, ELSKET OG HATET: Vladimir Putin er Russlands president. I dag fyller den mektige mannen 65 år. Dette er noen av øyeblikkene han er kjent for. Video/Foto: NTB / Scanpix. Redigering: Herman Borgstrøm Vis mer

Det er sterke saker. Men hva er den politiske reisen i Putins tid? Dypest sett så er reisen en tur - for ikke å si en dikta-tur - fra et relativt populært manipulerende autokrati, til en stadig mer undertrykkende politistat. Putins Russland har i virkeligheten vært en reise fra et pseudo-demokrati, til et pseudo-diktatur. For like lite som Putins Russland fra første stund var noe egentlig demokrati, så er Putins Russland nå et fullblods diktatur. Det politiske Russland er mer subtilt enn som så. Men gjennom mer enn 20 år har reisen likevel hatt én klar retning, og likner som sagt mer og mer på en dikta-tur.

I 1986 ble Andrej Sakharov - det fremste symbolet for humanisme og regime-motstand i Sovjetunionen - satt fri fra sin husarrest i eksil. Året etter dannet han Memorial, som begynte å undersøke og så publisere omfanget av Sovjet-systemets forbrytelser og brudd på menneskerettigheter. Fortsatt var det 200 samvittighetsfanger i sovjetiske fengsler, men det var også nesten fem år til det som fortsatt var et partidiktatur skulle kollapse.

Nå er det 410 politiske fanger i Putins Russland. 14. oktober ble miljøaktivisten Vyatsjeslav Egorov dømt til 15 måneder i fengsel. Noen få dager før ble rektoren for en av de få uavhengige akademiske lærestedene i Russland, den russisk-britiske Moskvas høyere skole for sosial og økonomisk vitenskap, arrestert. Rektor Sergej Zuev ble anholdt på sykehuset, der han var innlagt for hjerteproblemer, og plassert i en fengselscelle, mens hans uavhengige akademi etter alle solemerker blir lagt ned.

Putin begynte sin reise som en økonomisk reformator. Men etter at uavhengige medier avslørte hvor hjelpeløst klønete og løgnaktig den russiske marinen taklet tragedien da ubåten Kursk sank i august 2000, tok han kontroll over både statlige og uavhengige TV-stasjoner. Han ville kontrollere fortellingen om Russland, og om verden. Behovet for dette ble dramatisk mer påtrengende etter annekteringen av Krim-halvøya og bidragene til krigen i Øst-Ukraina fra 2014. Fra da av ble «Vesten» en ideologisk fiende, og Putin mobiliserte på fortellingen om russisk patriotisme, kamp mot homofili, og et illiberalt verdensbilde.

Det illiberale verdensbildet toppet seg med drapsforsøket mot den stadig mer plagsomme opposisjonelle Aleksej Navalnyj i fjor høst, og arrestasjonen av ham i januar i år, etter at han på mirakuløst vis overlevde giftangrepet og ble behandlet på et sykehus i Berlin. 2021 har vært året da særlig Navalnys tilhengere har blitt trakassert, arrestert, eller har rømt til utlandet. Noen kan se fram til år i fengsel. De er etter loven stemplet som «ekstremister», Navalnyj soner i en høy-sikkerhets straffekoloni, og demonstrasjonene er stort sett knust.

Men folk flest er ikke dummere enn at de kjenner lusa på gangen. Nye tall fra det fortsatt uavhengige instituttet Levada - for øvrig stemplet som «utenlandsk agent» - viser at 52 prosent av befolkningen frykter undertrykkelse, og 58 prosent frykter statens voldsapparat. Det er en større frykt enn for andre katastrofer, som å miste jobben, fattigdom, og naturkatastrofer.

Putins regime likner mer og mer på en politistat. En stat der man kan leve vel så lenge man holder seg unna å åpent kritisere myndighetene. Du får ikke ti år i Gulag hvis du slår en vits om Putin til en venn, slik man fikk i Stalin-tida, hvis vennen viste seg også å være angiver. Det er ikke noe i nærheten av den mobiliseringen av massene, hysteriet, og kravet om entusiastiske oppslutning om regimet, slik totalitære regimer krever.

Og det er ikke dit Putin verken vil eller kan gå. Smart-telefoner gjør at mer enn 80 prosent av russerne er på nettet. Der har de sett Navalnyjs videoer om elitens korrupsjon. De unge var for 10 - 15 år siden Putins mest entusiastiske tilhengere. Nå støtter mange av dem Navalnyj. For de har fått med seg at Putin er på dikta-tur.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer