Uka vi legger bak oss bekrefter at krigen i Ukraina ikke er over med det første. President Vladimir Putin var i byen som en gang het Stalingrad for å feire at det er 80 år siden Den røde arme kastet Hitler-Tyskland ut av byen ved Volga, og snudde 2. verdenskrig. Han brukte anledningen til å slå på den nasjonalistiske stortromma, og snakke om behovet for å knuse «nazismen» i Ukraina. Han sa:
- Igjen og igjen må vi stå i mot aggresjonen til det samlede Vesten. Det er utrolig, men det er faktum. Vi blir igjen truet med tyske Leopard-stridsvogner med kors på.
Det han ikke sa var at den krigens blodigste slag kostet mer enn 1,1 millioner sovjetiske soldater livet, mens Hitler og hans allierte tapte 1,5 millioner soldater til granater, kulde og sult. Og at om kort tid så kunngjør etter alt å dømme Putin eller hans forsvarsledelse en ny runde med mobilisering av fersk kanonføde. Som vil stå dårlig utstyrt og med liten trening overfor enda kraftigere og mer effektive vestlige våpen. Også Russland vil blø, og Putin mener - helt usentimentalt - at det må til.
Men uka ga oss mer, blant annet nye høydepunkter av lavmål fra krigens pitbull, tidligere president og statsminister Dmitrij Medvedev, som lørdag bjeffet dette:
- Alt av Ukraina som forblir under Kyivs styring vil brenne.
Hva er den han sier? Medvedev sier ikke annet enn det som egentlig har vært underteksten i det russiske krigs-budskapet helt siden invasjons-forsøket startet for snart et år siden. Nemlig at ukrainerne fornekter sitt egentlige jeg, og må dø fordi de ikke vil være russere.
Det er et dypt foruroligende budskap som Putin egentlig har forfektet i mer enn 15 år. Den russiske presidenten har lenge understreket at russerne og ukrainerne «er døpt i den samme døpefonten», som han har sagt gjentatte ganger. På den ene siden er dette en udiskutabel beskrivelse av fakta, som henviser til kristningen av det øst-slaviske middelalder-riket Kyiv Rus i år 998.
Men det Putin egentlig hele tida har ment ser ut til å være at det bare var Russland som ble født og døpt - for øvrig på Krim - på denne sommerdagen, 28. juli. De ble døpt i den samme døpefonten - som russere. Så å si som åndelige og politisk fullt ut utviklete russere.
Sett fra Kreml så er ikke ukrainerne bare det nedsettende begrepet «lille-russere» som bor i kolonien «nye-russland», etter den russiske erobringen på 1700-tallet. I vårt århundre er ukrainerne i Kremls bilde av strategiske grunner «opphøyd» til å være russere i dette - skal vi kalle det - rase-hierarkiet. Men de har blitt russere som fornekter sin egentlige russiskhet. De er altså frafalne, både åndelig, ved at de forlater Moskva-patriarktet i den ortodokse kirka. Og de er i denne fortellingen også frafalne som sviker sitt eget blod, det russiske. Og for dette åndelige sviket og blods-sviket, er det bare én straff: Utslettelse, brann og død.
Vi har sett den russiske nedslaktingen av mennesker i Butsja, rakettangrep på fødestuer, sykehus, skoler og barnehager, og ikke minst det som er systematiske angrep på kirker, historiske monumenter, og alt ukrainsk. Dette er - la oss kalle det - et strukturelle raseri. Det er ikke økonomiske motiver som er framtredende i Putins krig. For med hvem sine penger skal man bygge opp det som er brent ned i det landet som Putin påstår er hans? Og det er ikke edle hensikter - som å redde de russisk-talende ukrainerne fra seg selv - som er motivet.
Nei, skal vi ta Medvedev på ordet, så skal hele Ukraina brenne, ja, brenne ned til det som ut fra denne filosofien vil være et folkemord i folkerettslig forstand. Ganske enkelt fordi dagens ukrainere ikke vil være russere. Og det er dette som er utgangspunktet for det vanvittige, blinde, russiske raseriet, som vi ser mot nabofolket. Som ut fra denne forståelsen egentlig er «deres» folk.
Dette er samtidig uttrykk for en stormannsgalskap som springer ut av et stort mindreverdighetskompleks. Og vi kan godt ta oss tilbake til 1932, da den norske slavisten Erik Krag disputerte med sin doktoravhandling Kampen om Vesten i russisk åndsliv. For den åndskampen som krigen i Ukraina er utrykk for i dagens Russland, er dypest sett en kamp mot Vesten. For hva er Russland? Europa? Asia? Eurasia?
Den russiske eliten har stort sett alltid vært europeisk orientert. Musikk, litteratur, tenking, har vært orientert mot Europa. Nå søker Russland støtte i Kina, Nord-Korea og Iran. Og russisk idrett søker medlemskap i asiatiske idretts-allianser fordi de er sparket ut av de europeiske.
Putins raseri i det ukrainske krigs-teateret skyldes «sviket» mot det han mener er dets opphav, det russiske. Det er en oppskrift for blindt hat.
