DEBATT

Spiseforstyrrelser i idretten:

Råtten snø

En nasjonal og bred tiltaksplan mot spiseforstyrrelser er sterkt savnet. Og hvis den allerede finnes, må den formidles tydligere.

SPEILBILDE: Optimalisering og favorisering av enkelte kroppstyper og fasonger er ikke ukjent i idretten. Kroppsideal og høy vektlegging av prestasjonsfremmende atferd er et speilbilde av dagens samfunn, skriver kronikkforfatteren. Her jubler Tiril Udnes Weng , Heidi Weng, Therese Johaug (t.h.) og Helene Marie Fossesholm etter seier i stafett under VM på ski i Oberstdorf tidligere i år. Foto: Lise Åserud / NTB
SPEILBILDE: Optimalisering og favorisering av enkelte kroppstyper og fasonger er ikke ukjent i idretten. Kroppsideal og høy vektlegging av prestasjonsfremmende atferd er et speilbilde av dagens samfunn, skriver kronikkforfatteren. Her jubler Tiril Udnes Weng , Heidi Weng, Therese Johaug (t.h.) og Helene Marie Fossesholm etter seier i stafett under VM på ski i Oberstdorf tidligere i år. Foto: Lise Åserud / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Christiane Olsen
Christiane Olsen Vis mer

Jeg engasjerer meg for de som enda ikke vet at de kan bli en del av statistikken for spiseproblematikk i idretten, og de som vet, men ikke får den hjelpen de har behov for. Jeg er ikke ekspert, men alle steder jeg deler mine personlige erfaringer mottar jeg spørsmålet: «Hva går det egentlig ut på, dette med spiseforstyrrelser?».

Vet vi nok om dette? Svaret virker til å være nei. Spiseproblematikk kan handle om en kropp i endring som ikke lenger arbeider i harmoni med underlaget, eller streben etter å bygge sterkere muskulatur. Det kan være frykt for mat, uteblitt menstruasjon, slitasje av skjelett og selvdestruktive prioriteringer. Det kan være synlig og usynlig.

Spiseproblematikk handler om mye mer enn kropp, mat og trening. Med dagens helseattest og strategi for å fange opp utfordringene gjennom samtale, er risikoen fortsatt høy for at for mange ikke bevarer den idrettsgleden, helsen og medmenneskeligheten de fortjener.

Det hersker ingen tvil om at hensikten er god, men fordi selvrapportering er en sentral del av kartleggingen av den mentale helsa, legges mye av ansvaret over på enkeltindividet. Siden problemkomplekset stadig er preget av «hysj-hysj»-mentalitet krever det at den enkelte rapporterer ærlig. Selv om rapporteringen oppleves som sannferdig, kan variablene for et svar som faktisk stemmer være store.

Det er kanskje ikke alle som har evnen til å se ens eget beste. Spiseproblematikk kan være en metode for å mestre livet, og nettopp derfor kan det være vanskelig for enkeltindividet å avsløre, og «gi fra seg».

Tilsynelatende anser toppidrettssjefen ved Olympiatoppen, Tore Øvrebø, spiseproblematikk som snøen som falt i fjor. Da har det i så fall vært en meget kald sommer. Restene fra forrige vinters snøfall ligger stadig som råtten snø i veikanten.

Optimalisering og favorisering av enkelte kroppstyper og fasonger er ikke ukjent i idretten. Kroppsideal og høy vektlegging av prestasjonsfremmende atferd er et speilbilde av dagens samfunn. Noen vil også kalle dette et samfunnsproblem, siden prisen for enkeltprestasjonene er for høy å betale for flertallet. Kjære Norges idrettsforbund, er man ikke en del av løsningen, blir man raskt en del av problemet.

Under Skiforbundets høstmøte kunne de oppmøtte høre en av landets mest innflytelsesrike karakterer avrunde møtet med å forklare at i form av valgets natur vil alle valg lukke noen dører og åpne andre. Langrenn er derfor en ekskluderende idrett. Dette kom som et svar på innlegg med forslag til utvikling av sporten i en mer mangfoldig retning, både mentalt og fysisk. Under samme møte mottok jeg henvendelser med positivt blikk på innlegget, samt nærmest et rop om hjelp til endring av løyper, rammer og kunnskapsformidling.

Visepresident i Norges idrettsforbund, Vibecke Sørensen, henviser under «Debatten» på NRK til Olympiatoppens håndtering av spiseproblematikken. Der forklarer hun at Sunn Idrett er Norges idrettsforbunds satsingsorgan for å bekjempe og forebygge spiseforstyrrelser i idretten. Her finnes to ansatte, med oppdrag å ivareta organisasjonens oppgavelyd.

Kompetansen omkring spiseproblematikk og mental helse, eksisterer og det gir håp om fremtiden. Hvis midlene i høy grad brukes mot eliten, og trenere under utdanning, er jeg fortsatt redd det vil oppstå et vakuum, som rammer de med problematikken langt opp under ørene i dag. De har bruk for tiltak som trer i kraft øyeblikkelig, og har ikke tid til å vente på at dette skal implementeres.

En nasjonal tiltaksplan, som rammer bredt og hvor lavterskeltilbud blir belyst, virker å være savnet. Hvis den allerede finnes, må den formidles i høyere grad. Med denne kan de trengende se til en anerkjent plan, hvor usikkerheten skiftes ut med tilliten til et velfungerende system. Hva skal de gjøre, og i hvilken rekkefølge? Hva skal de se etter? Hvor skal de henvende seg? Og hva kan de forvente om de faktisk konfronterer en som står midt oppi det? Kan denne kunnskapen formidles synlig og tilgjengelig for alle? Vi har som samfunn nettopp vært gjennom, og står fortsatt i en pandemi, hvor tiltak og felles handlingsplaner var gjeldende, fordi det hastet. Haster ikke denne problematikken nok?

SKREKKTALL: Dagbladet har hatt samtaler med 31 kvinnelige utøvere fra junior- og elitelandslag i perioden fra slutten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet. Reporter: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet. Video: Bjørn Langsem / Storyblokcs. Vis mer

Ifølge Øvrebø har vi så gode rutiner for å håndtere problematikken at IOC ser mot Norge for å finne. Denne ekspertisen må kunne brukes for å bevare idrettsgleden blant barn og unge. Beskrivelsen «det ulmer» blir brukt, og kan leses i flere av artiklene som nå publiseres av landets største aviser. Er vi riktig uheldige kan vinden treffe fra helt feil retning og det som i dag beskrives som en glød «under kontroll» kan blusse opp til ukontrollerbare flammer.

Hvordan vet du om du står i fare for å bli en av de nye enkelthistoriene? Det er de som dag etter dag trener og utgjør idretts-Norge, fra grasrota og gjennom dugnadsarbeidet, som eventuelt legges til i tallene av rammede, syke og pårørende. De har ikke tid til å avvente og se om dette kan smitte av fra forbildenes påvirkning, eller samle opp drypp fra Olympiatoppens støtteapparat på elitenivå.

De har stå på-vilje, og trenger handlekraft og kompetanse fra høyere hold – her og nå.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer