DEBATT

Ulikhet

Raushet kan være å gi tid

Det er å dele med andre, både ting og tid, som gir meg størst glede.

IKKE RÅD: Vi snakker ikke om at i verdens rikeste land er det foreldre som ikke har råd til å gi barna sine julegaver, skriver Bente Linn Dirdal. Foto: Privat
IKKE RÅD: Vi snakker ikke om at i verdens rikeste land er det foreldre som ikke har råd til å gi barna sine julegaver, skriver Bente Linn Dirdal. Foto: Privat Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg går forbi eskene med julepynten som står i gangen. Jula er ryddet ut av stuen, men ikke kommet helt ned i kjelleren ennå. Slutten på 2020, som vi har ventet så lenge på, er endelig kommet, og jeg kjenner at jeg er takknemlig. Jeg er så takknemlig for jula 2020. Ikke for gavene jeg fikk, men for gavene jeg fikk gi.

Vi lever på et stramt budsjett. Vi startet sparereisen vår med over 600.000 kr i kredittgjeld, og fortsatt betaler vi 11.000 i måneden mot drømmen om å bli gjeldfri. Men det er å dele med andre som gir meg størst glede. Etter at jeg fortalte min historie om gjeld og stram økonomi på God Morgen Norge, ble innboksen full av meldinger fra folk som har det like vanskelig, og mye verre. Jeg bestemte meg for at i år ville jeg hjelpe lokalt. Tidligere har jeg sendt penger og klær til barn i Ukraina, men jeg visste ikke at det var så mange som slet lokalt, for det er ingen som snakker om det.

Vi snakker ikke om at i verdens rikeste land er det foreldre som ikke har råd til å gi barna sine julegaver. For å få hjelp må man gå gjennom barnevern eller NAV. Jeg tenker at det må sitte langt inni hjerteroten å trå over den grensen for å be om hjelp.

På kjøpesenteret henger ikke julekuler, men hjertelapper. «Gutt 2, år, leker». «Jente 6 måneder, leke». «Babygutt, koseleke». «Gutt, 7 år, bildelotto». Jeg tenkte på mammaen som må søke NAV for å ha råd til å kjøpe bildelotto til sønnen sin. Alt rundt meg stoppet opp og tårene bare rant. Herregud, og dette er bare Haugalandet.

Jeg har ikke penger til å gi julegaver til alle disse barna, men jeg kjente at jeg måtte hjelpe. Og det jeg ikke kan gi i penger, kan jeg gi i tid. Som spareblogger når jeg ut til over 10.000 nydelige mennesker på Instagram. Jeg ba om hjelp til å samle inn pantepenger og gaver for å oppfylle ønskene på hjertelappene. Rausheten strømmet inn. Til sammen over 5000 kr i pantelapper, panteflasker og vipps. Og enda var det familier og lokale butikker som ville donere gaver og penger.

Den dagen jeg leverte en hel bil full av julegaver, ble jeg både glad og trist samtidig. Fy søren, vi har det bra! Min familie har alltid varme måltid og alle kan spise seg mette, uten at det tærer på mor eller far sin samvittighet. Vi trenger ikke velge bort to andre middager for at vi skal klare å skrape sammen nok småpenger til en varm og god julemiddag som sprer lukten av pinnekjøtt i hele huset.

Den siste julepynten jeg tar ned fra treet, er julekula med håndavtrykket til 3-åringen, som hun har laget i barnehagen. Jeg legger den forsiktig i esken og kjenner at en liten del av hjertet følger med.

De fineste julegavene jeg får, er gaver mine barn har laget selv. Ingen kan sette en prislapp på dem, men for meg er de alt. Den tiden de har brukt til å lage figuren, valgene de tok ta de valgte farge, at jeg var den heldige til å få gaven,det er en stor glede for meg. Det er ikke bare en helt tilfeldig gave kjøpt i butikken i hui og hast bare for å gi noe.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer