Jeg går forbi eskene med julepynten som står i gangen. Jula er ryddet ut av stuen, men ikke kommet helt ned i kjelleren ennå. Slutten på 2020, som vi har ventet så lenge på, er endelig kommet, og jeg kjenner at jeg er takknemlig. Jeg er så takknemlig for jula 2020. Ikke for gavene jeg fikk, men for gavene jeg fikk gi.

Vi lever på et stramt budsjett. Vi startet sparereisen vår med over 600.000 kr i kredittgjeld, og fortsatt betaler vi 11.000 i måneden mot drømmen om å bli gjeldfri. Men det er å dele med andre som gir meg størst glede. Etter at jeg fortalte min historie om gjeld og stram økonomi på God Morgen Norge, ble innboksen full av meldinger fra folk som har det like vanskelig, og mye verre. Jeg bestemte meg for at i år ville jeg hjelpe lokalt. Tidligere har jeg sendt penger og klær til barn i Ukraina, men jeg visste ikke at det var så mange som slet lokalt, for det er ingen som snakker om det.

Vi snakker ikke om at i verdens rikeste land er det foreldre som ikke har råd til å gi barna sine julegaver. For å få hjelp må man gå gjennom barnevern eller NAV. Jeg tenker at det må sitte langt inni hjerteroten å trå over den grensen for å be om hjelp.