Realfagene - hvem har skylda?

MITT INNSPILL

om realfag i Norge har avfødt flere reaksjoner, der man dels sier seg enig, men så ender opp med det typiske: «Så ille er det vel ikke?»

Statssekretær Haugstads replikk viser hvor vanskelig det er å få en reell diskusjon om skolens innhold. Som ett av flere forslag skrev jeg at man kunne redusere KRL-faget, fordi dette er den billigste måten å forbedre skolen på. Jeg er selvfølgelig klar over at å gå til angrep på KRL skaper ryggmarksreflekser, men skolen må prioritere ut fra hvilke fag som gir nyttig kunnskap for framtida. Og det er ingen dokumentasjon for at KRL-faget tross sine mange timer har noen positiv effekt mht mellomkulturell forståelse, slik faget gjerne begrunnes. Hvorfor dette trengs kun i Norge og ikke i andre land, kan ingen si. Tvert i mot kan det hevdes at KRL-faget forsterker bildet av de «andre» som forskjellige fra «oss», fordi man i stor grad baserer seg på de gamle skriftene, der ulikhetene er mye større enn de er i dag. Etter at Bibelen ble til har vi vært gjennom en lang prosess der humanistiske idealer er blitt stadig viktigere, både for kristne, muslimer og andre. Men i KRL-faget er humanismen redusert til «sekten» humanetikerne.

Ikke bare er Norge et annerledesland, i Norge er skolen et annerledesfelt. På andre områder er man opptatt av resultater, mens i skolen er det nok med gode hensikter. Vi kan være enige om at alle bør lære om religion, men dette burde ikke frita faget fra en kritisk vurdering. Ellers i samfunnet er man opptatt av globalisering og Norges konkurransesituasjon. Men ikke i skolen: Det er et sørgelig faktum at de fleste norske studenter behersker knapt ett fremmedspråk. Det er også et faktum at vi sakker akterut i mange fag, spesielt de som vil bli viktige i framtida.

OTTAR BROX

erkjenner problemet, men mener jeg er for streng med humanister og samfunnsvitere. Jeg la ikke skylden på Skjervheim, men på hans etterplaprere: Begrep som «positivisme» og «reduksjonisme» (som har vært en viktig metodisk strategi innen vitenskapen) er blitt brukt ukritisk for å nedtone verdien av naturvitenskapelig kunnskap. Også de Brox beskriver som de som «prøvde å pervertere vitenskapen om mennesket til den rene humbug» (han mener vel postmodernistene): Brox undervurderer nok hvilken posisjon slike retninger fremdeles har. De dominerer ikke bare kulturfagene, men også store deler av den offentlige diskusjonen, i tidsskrifter, forlag og presse.

Og selv de som ikke bekjenner seg til postmodernismen, men er i den klassiske tradisjonen, har ikke tatt de evolusjonære perspektivene inn over seg. Eks: Rune Slagstad forsøker å forklare idretten som fenomen uten å ta hensyn til de klare evolusjonære røttene den har. Thomas Mathiesen tror fremdeles at det går an å snakke psykopater til fornuft. Det er i det hele tatt svært mye innen Broxs' felt, samfunnsfagene, som bærer preg av at man ikke vil vedkjenne seg biologien. Men vi kan håpe at han selv og andre med et «åpent sinn» kan få gjort noe med dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.