Snart er den norske høyreregjeringen blant de siste som holder på den gamle ideen om en passiv næringspolitikk, der markedet løser klimakrisen hvis bare staten sikrer litt starthjelp, men ellers er varsom med å «forstyrre». Jeg skjønner ikke at de tør.

Vi som lever i dag står foran en historisk snuoperasjon for klimaet. Vi har bare ni år på å halvere utslippene, om vi skal klare å unngå dramatiske klimaendringer og mer ekstremvær.

Dette har mange land rundt oss skjønt. Konkurransen er hardnet til om å bli landet som fortest kan kutte utslipp, og på samme tid bli den foretrukne leverandøren av grønn teknologi.

I Norge har næringslivet gjennom flere år etterspurt større strategiske partnerskap med staten, og klarere retningsvalg om hvor vi skal.

Et av de store spørsmålene i stortingsvalget denne høsten er: Bør vi i Norge fortsette omtrent som før, mens resten av verden tuter videre? Svaret er nei. Vi er ikke i nærheten av å være i rute for å nå målet om å halvere utslipp innen de neste ni årene. Og eksporten vår, sett opp mot importen, er på et bunnivå. Om vi ser bort fra olje og gass, var underskuddet vårt i handelsbalansen på 350 milliarder kroner i 2020.