Sylvi Listhaugs første utspill som lederkandidat i Fremskrittspartiet (Frp) er et hardt utfall mot corona-støtten til kulturlivet.
– Vi har fått sterke reaksjoner fra mange ulike bransjer og folk på at kulturlivet i praksis har fått et sugerør inn i statskassa som vanlige bedrifter bare kunne drømme om, sa Listhaug til VG lørdag.
Uttakene fra Oljefondet kan så visst påkalle assosiasjoner til sugerør i disse tider. Stadig nye milliarder brukes til stadig nye krisepakker, ikke minst fordi Frp som del av opposisjonen i Stortinget er med på å presse omfanget opp. Men Listhaugs utspill er først og fremst et populistisk pek mot en bransje som ikke bare blir nedprioritert i Frps alternative budsjetter, men også utskjelt av hennes parti.
– Hva er det som gjør at regjeringen mener det er viktigere å redde disse gjennom krisen enn skipsverft og andre industribedrifter? spør Listhaug.
Varsellampa er tent
Som om regjeringen på noe tidspunkt har prioritert teatre over verft det siste året, bare fordi innretningen på de målrettede tiltakene varierer.
Kulturminister Abid Raja iler uansett raskt til kultursektorens unnsetning.
– Jeg vil si til Sylvi; du kan faktisk ikke sette prislapp på norsk kulturarv – som også er næringsliv og arbeidsplasser. Men selv om du ikke kan sette prislapp på det, så kan du anerkjenne dets betydning for hva vi har blitt som folk. Og jeg vil forsvare hver eneste krone av de 8,7 milliardene ekstra vi i regjeringen satt av for å ivareta den norske kulturarven, sier Raja til VG.
Bør bli billigere
Også dette er for lettvint. Støtten til kulturlivet har en spesifikk prislapp. Den er ikke uforholdsmessig stor sammenliknet med støtten til andre deler av næringslivet. Men prislappen og de særskilte krisetiltakene for kultursektoren kan og bør ikke sammenliknes direkte med tiltakene i andre sektorer.
Listhaug tar feil fordi industrien på ingen måte blir nedprioritert i forhold til kulturlivet. Men også fordi ulike næringer er avhengige av forskjellige tiltak som er tilpasset nettopp deres sektor. Krisen rammer bredt i hele samfunnet, og like løsninger for alle sektorer vil gi urettferdig resultat. Å sammenlikne ulike tiltak og krisepakker direkte er derfor ikke bare å sammenlikne epler med pærer. Det er å late som om epler og bananer vil ha like gode forutsetninger for å trives i lik jord og samme klima. Det er ren populisme.
