KOMMENTARER

Tunisia:

Revolusjonen i bakrus

Revolusjoner går i bølger som skyller fram og tilbake, men kan «sjasmin-revolusjonen» i Tunisia reddes fra tilbakeslaget av autoritær arabisk nasjonalisme? spør Einar Hagvaag.

UTEN FLERTALL: Folk samlet seg i gatene i hovedstaden Tunis i protest mot president Kaïs Saïed, som holdt folkeavstemning om en ny grunnlov. Saïed har ikke noe flertall av velgerne bak det nye statsstyret som han har skreddersydd. Foto: Jihed Abidellaoui / REUTERS / NTB
UTEN FLERTALL: Folk samlet seg i gatene i hovedstaden Tunis i protest mot president Kaïs Saïed, som holdt folkeavstemning om en ny grunnlov. Saïed har ikke noe flertall av velgerne bak det nye statsstyret som han har skreddersydd. Foto: Jihed Abidellaoui / REUTERS / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det var knapt noen som tok de luftige politiske tankene til Kaïs Saïed på alvor, da han ble valgt til president i Tunisia i 2019 med et overveldende flertall. Framfor alt de unge og de fattige stemte på ham som deres «frelser». I valget til Folkeforsamlinga hadde de samtidig kastet på dør storparten av den politiske eliten som hadde styrt landet etter revolusjonen i 2011.

I valgkampen kom Saïed med en profeti som få trodde på: «Menneskene har trådt inn i en ny etappe av sin historie», som han målbærer i Tunisia, hvor det suverene folket tar sin skjebne i egne hender ved hjelp av «nye juridiske instrumenter» som «frigjør» folket fra «klassisk tankesett». «Det representative demokratiet» har spilt «fallitt» og de politiske partiene «er i ferd med å dø», har han sagt.

Men for å gjennomføre sin «revolusjon» med «direkte demokrati» måtte han endre Grunnloven, noe som krever to tredels flertall blant de folkevalgte. Dette visste Saïed godt som professor i grunnlovsrett. Det blir umulig, skrev undertegnede etter valget.

25. juli 2021 gjennomførte Saïed et kupp, professoren i grunnlovsrett brøyt Grunnloven. Mens corona-epidemien skapte helsekrise, som regjeringa håndterte dårlig, og Folkeforsamlinga var lammet av krangel mellom partiene, avsatte Saïed statsminister Hichem Mechichi og hans regjering, stengte parlamentet i 30 dager og tiltok seg utøvende makt. Soldater hindret de folkevalgte i å slippe inn i parlamentet. Så stengte han parlamentet fram til et nyvalg, som han har utskrevet til 17. desember i år.

Han tok i bruk paragraf 80 i Grunnloven, som gir ham utvidede fullmakter om landet er i «umiddelbare fare». Det var det ikke. Han skulle ha rådspurt presidenten i Folkeforsamlinga, men i stedet hadde Saïed kastet ham på gata. Han skulle ha rådspurt Høyesterett, men Høyesterett hadde ingen dommere, fordi man aldri hadde klart å enes om å utnevne noen. De folkevalgte skulle sitte i sammenhengende møte så lenge unntakstilstanden varte, men han stengte parlamentet.

Saïed lagde, mens han i et år styrte landet ved dekreter, en ny grunnlov etter sin egen smak. 25. juli la han denne ut til folkeavstemning. 94,6 prosent stemte for, men bare 30,5 prosent av velgerne deltok. Opposisjonen, i dette tilfellet så godt som alle de politiske partiene i Folkeforsamlinga, oppfordret til valgskulk. Hva slags demokratisk legitimitet har en grunnlov med støtte fra mindre enn en tredel av velgerne?

Den nye grunnloven innebærer et regimeskifte. Grunnloven av 2014 opprettet et parlamentarisk styre. Nå skal Saïed innføre «direkte demokrati» med det som er kalt en «hyper-president» på toppen. Han vil «snu maktpyramiden», sier han. Jaså? Saïed tiltar seg all utøvende makt med rett til å utnevne regjering uten parlamentarisk godkjenning. Han kan legge fram forslag til lover og endringer av Grunnloven til folkeavstemning uten å gå veien om de folkevalgte. Han underlegger seg de militære styrkene. Og domstolenes makt svekkes.

Videre kommer et uklart tillegg av «folkemakt». Velgerne skal stemme på personer og ikke partienes lister i valg i kommuner, de valgte skal danne råd i landets fylker og disse skal igjen utpeke et nasjonalt råd som sammen med Folkeforsamlinga skal ha lovgivende «funksjon». Ordene «lovgivende makt» brukes ikke. Det er uklart hvordan makta skal fordeles mellom de ulike institusjonene og nivåene. Å ikke avklare maktforholdene mellom de politiske institusjonene i en grunnlov er ikke bare underlig, det åpner for en hersker som kan spille på flere hester samtidig.

Dette dufter av enevelde forkledd som «folkedemokrati». Saïed er en kontrarevolusjonær som kaller seg revolusjonær.

De revolusjonære kreftene er historisk enestående fellesskap, som bare er samlet om å styrte det gamle regimet og ellers spriker. Etterpå bølger kampen mellom de ulike retningene fram og tilbake, av historikeren Crane Brinton fra USA kalt revolusjonenes anatomi («The Anatomy of Revolution» fra 1938). Etter rusen av frihet og nær ti år hvor de folkevalgte har ridd sine kjepphester uten evne til å innfri velgernes håp, kom ropet om en sterk leder og bakrusen i form av Saïed.

I Tunisia begynte revolusjonen 17. desember 2010 som et sosialt opprør i Sidi Bouzid, etter at gateselgeren Mohamed Bouazizi hadde tent fyr på seg etter overgrep fra politiet. Kravene var arbeid og bedre offentlige tjenester. Så fulgte et politisk opprør, med krav om frihet, rettsstat og likestilling, som endte 14. januar 2011, da diktatoren Zine El Abidine Ben Ali flyktet fra landet.

Michel Camau, en fransk statsviter som har skrevet mye om Tunisia, sier til avisa Le Monde: «Det var ei stund hvor revolusjonen, fra 17. desember 2010 til 14. januar 2011, var drevet i en samforstand mellom dem som krevde (sosiale) rettigheter for alle, og elitene som krevde politisk frihet og rettsstat. Opplagt nok, det varte bare ei stund.»

Professor Saïed er et fremmed dyr i begge disse flokkene. Vestlige friheter, parlamentarisk styre, likestilling og rettsstat er ham fremmed. Han sier ikke som romerske Terents, som var født i Karthago hvor palasset til president Saïed ligger: «Intet menneskelig er meg fremmed.» Han er en gammeldags, arabisk, autoritær nasjonalist. I hans tanker var revolusjonen det folkelige sosiale opprøret, ikke det politiske. Men det store flertallet som valgte ham, krevde arbeid og sosiale tiltak og en slutt på politisk handlingslammelse. Økonomi og sosiale spørsmål er et fremmed landskap for Saïed, ifølge folk som har snakket med ham om dette. Han er opptatt av et autoritært styre.

Saïed er i klemme. Tunisia trenger sårt lån, men da krever Pengefondet kutt i utgiftene. Det kan fort føre til opptøyer. I 2015 fikk Kvartetten, av næringslivets hovedorganisasjon, fagbevegelsen, advokatforeninga og menneskerettsligaen Nobels fredspris for å ha reddet demokratiet og revolusjonen. Kan de redde den igjen? De er sterke sammen.

Camau låner ord fra Alexis de Tocqueville to år etter den franske revolusjonen: «I 2022 har den tunisiske revolusjonen ennå ikke kommet i land.»

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer