Du vet den veggen? Den veggen som du kanskje har hørt om at naboen eller samboeren til en på jobben har møtt? Den finnes.
Den finnes BIG TIME. Det vet jeg. Jeg vet den finnes. Sånn på ordentlig. Den veggen finnes. Og den er mørk. Den er schvær. Den er stygg. Og den virker ugjennomtrengelig. Fordi den finnes. På ekte.I går var det min tur. Jeg traff den psykiske veggen sånn skikkelig. Bang. Helt svart. Mørke skyer bare veltet fram.
Selv om sola skinte ute, bursdagshilsningene strømmet på, og livet egentlig skulle være fint. Likevel ble det koksgrått.
Etter å ha eksplodert verbalt overfor en person jeg normalt setter svært høyt, så skjønte jeg kjapt at noe ikke stemmer.
Norges nest mest joviale mann er ikke lenger seg selv.
Ikke til å tro
Er jeg rett og slett blitt gal? Og ja, jeg snuste på galskap i går. Ikke den festlige «nå skal jeg værra litt vill og gæren»-galskapen, men den vonde. Den som skaper stengsler. Den som forandrer personligheten din til en skygge av den du både vil være og forhåpentligvis er. Den som monterer vegger. Og da ikke lettvegger.
En tur til verdens beste fastlege og vedkommende sine dyktige og trivelige kollegaer på Dokka Helsehus avklarte situasjonen kjapt.
På godt norsk kalles det utbrenthet. Eller veggen, om du vil. Diagnosen: Psykisk ubalanse krisereaksjon. Vegg.
Å høre et annet menneske si det en selv kanskje har tenkt for seg selv en stund var ganske forløsende. Når det i tillegg var en person med faglig autoritet fortelle meg det, så føltes veggen plutselig mindre der og allerede da.
Veggen ble litt lysere. Fortsatt solid. Men overkommelig. Det er mange årsaker til at dette ble utløst akkurat i går for min del.
Jobben min er en blanding av stress knyttet til ordinære jobboppgaver, ledelsesansvar, samt at jeg har hørt på andre enkeltmennesker sine svært personlige og vonde historier i snart ti år.
Trygler Norge:- Hjelp oss!
Det gjør naturligvis noe med hodet mitt. Enten jeg vil eller ikke. Fordi det er ganske menneskelig. Krydre så med litt organisasjonsmessig intriger og rør. En murstein. Generelle hverdagsutfordringer. En murstein. Frykt for stiftelsens økonomi som følge av kutt i driftsstøtte. Flere mursteiner.
Sorg over mulige oppsigelser av egne kollegaer. Enda flere mursteiner.
Å tidligere i år være del av en liten skandale som fikk ganske mye oppmerksomhet i norsk offentlighet. To-tre murstein. Byggematerialer til en vegg. En vegg som ikke er så lett å slå hull i.
Jeg har sett den veggen i sidespeilet en stund. Men jeg har, som ganske mange andre, vært så skråsikker på at dette bare er noe jeg jobber meg igjennom uten å bry meg særlig med det.
Det har vært dumt.
Å ikke lytte til egen kropp og eget sinn er det motsatte av smart. Jeg vil gå så langt å si at det er bare dumt.
Når man i tillegg er en mann som er stolt og vil framstå som følelsesmessig sterk, så er blandemaskinen godt i gang med å lage sementen som skal til for at de mursteinene skal holde sammen og omsider bli en vegg. Og når byggverket er av god kvalitet, så gir det ikke etter med første pust.
Skammelig!
Sånne tanker er ikke de minste grisene som bygger med strå eller tre. Sånne tanker er største-grisen som bygger med tyngre materialer. Ingen ulv blåser den over ende. Den vil ikke rakne, den.
Den vil bare stå der og være i veien. Fordi det er hele funksjonen med veggen. Å forstyrre og hindre. På tirsdag møtte jeg en annen mann som selv var åpen om at alt ikke var perfekt i hans hverdag.
Den samtalen var begynnelse på kollisjonen som skjedde i går. Fordi det var så befriende å snakke rett ut om at livet ikke nødvendigvis var så vakkert som fasaden tilsier. Så akselererte det rett inn i veggen i går.
Nå skal den veggen ned. En murstein av gangen. Fordi jeg gidder ikke forsøke å jobbe meg rundt den lenger. Enten fordi jeg er for lat til unødvendig ekstraarbeid, eller fordi jeg tror jeg er en bedre fyr uten unødvendige vegger rundt meg.
Jeg er heldig. Fordi jeg har en kone som skjønner og som står sammen meg i det som også er vondt. Heldig som har en sønn som daglig sier han er glad i pappaen sin. Andre i nær familie.
Som mine foreldre som til tross for at jeg er fleråførr er der for meg når jeg trenger dem. Sånn som nå. Kollegaer som kjenner situasjonen. Venner som deg.
Uvanlig kriminell
Helsetjenester som raskt oppfattet greia. Takket være dere kommer jeg meg igjennom den veggen.
Dere gir meg slegga. Dere hjelper meg å slå. Dere hjelper meg med rivningsarbeidet. Jeg lover å kjøre bort søpla selv.Jeg velger å være åpen om dette. Fordi rufsete mental helse ikke skal være noe tabu.
Fordi, som fastlegen min sa, dette er vanligere enn folk tror. Fordi det er sunt for meg å sette ord på hvordan jeg EGENTLIG har det når du spør «hvordan går det?». Fordi det er bedre og billigere både for deg og for meg at den veggen ikke får utvikle seg til en gigantisk borg.
