DEBATT

NAV-skandalen

Rullebladet tar ikke juleferie

«Takk Gud, hun er ikke frikjent», lyste mot meg i et kommentarfelt nylig. Vi går jula i møte med dette stigmaet hengende over oss.

NAV-SKANDALEN: Når vi nå skriver jula 2020, ser vi tilbake på et år hvor ingenting godt har skjedd. Julenissen innfrir ikke ønsket vårt om frifinnelse i år heller., skriver Heidi Schjetne.
NAV-SKANDALEN: Når vi nå skriver jula 2020, ser vi tilbake på et år hvor ingenting godt har skjedd. Julenissen innfrir ikke ønsket vårt om frifinnelse i år heller., skriver Heidi Schjetne. Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Annonse

Et drøyt år etter at skandalen sprakk er vi fortsatt 85 urettmessig straffedømte i NAV-skandalen, og selv har jeg to års prøvetid. «Takk Gud, hun er ikke frikjent», lyste mot meg i kommentarfeltet på Dagbladets Facebook-sider nylig. Det sved.

Det er riktig det, vi er langt fra frikjent. Mange er glade for det. Mannen i kommentarfeltet slengte etter meg at som trygdemisbrukere fortjente vi ingenting annet. En annen mann skrev at vi var som narkoforbrytere å regne. Bare at det viste seg at det var melis vi hadde smuglet da vi trodde det var kokain.

Jeg har blitt kjent med flere kvinner som har sittet fengslet i NAV-skandalen. Innenfor murene ble de faktisk behandlet som narkoforbrytere. Der var det ingen bønn. Det var av med trusa og bh-en, ned på kne, og hoste dypt etter hvert besøk. Den ene av dem sluttet å ta imot besøk. Krenkelsen var uholdbar. Den andre levde med strippingen i månedsvis.

Det haglet med kommentarer etter mitt forrige innlegg i Dagbladet. Noen bidro rett og slett til å underbygge en av påstandene mine. Jeg skrev at et strekpunkt under stigmatiseringen er den leie tendens til at folk skriver og omtaler oss som «ofrene». Med hermetegn.

Ofrene, hvilke ofre? Så spyttet folk ut nettopp akkurat slike kommentarer. «Trygdemisbrukere hele gjengen», «De kan da ikke kalle seg ofre», samt flere andre kommentarer i mindre pene ordelag. Mange tror at meldekortene til NAV inneholdt spørsmål av typen «befinner du deg i utlandet?». Det stemmer ikke. Spørsmålet er «Har du hatt ferie eller annet fravær som har forhindret deg fra å utføre avtalt aktivitet?».

Av meg fikk de svar på tiltale: «Det mange av dere skriver her, representerer en holdning som vi bruker i vår argumentasjon i erstatningssøksmålene våre». Da ble det stille i kommentarfeltene. Å dykke ned i disse skjellsordene gjør vondt. Smerten ble vi i første instans bevisst påført av staten.

I boka «Den tilsiktede smerten» (2007) heter det at poenget med straff er at det skal gjøre vondt. Og det har gjort så vondt, så ekstremt vondt. Med straff følger stigma og med stigma følger skam. Myndighetene har lyktes i hele prosessen.

Jula 2019 var det likevel håp for oss, etter at det noen måneder tidligere var klart at vi var uriktig dømt. Når vi nå skriver jula 2020, ser vi tilbake på et år hvor ingenting godt har skjedd. Julenissen innfrir ikke ønsket vårt om frifinnelse i år heller.

Tida etter at skandalen sprakk, var nesten traumatisk. Plutselig skulle vi ikke skamme oss lenger. Imidlertid gikk det ikke lange tida før vi fortsatte å gjøre det. En kvinne som sonet flere måneder i fengsel lot seg intervjue av lokalavisa i fjor høst. Det har hun angret på siden, etter at også denne sakens kommentarfelt var preget av slemme kommentarer, skrevet av folk i hennes egen hjembygd.

Det er nettopp på grunn av dette at en rask frikjennelse hadde betydd mye. En solid første oppreisning ville det vært. Vi gledet oss i mars da mange av sakene våre ble behandlet i gjenopptakelseskommisjonen, og enstemmig ble besluttet gjenopptatt. Advokaten min i Bergen delte gleden med meg. «Men det var i mars, det er lenge siden det», sa en jusprofessor til meg nylig. Da er vi ved kjernen i et viktig poeng for meg.

Staten har det siste halvåret bidratt til ytterligere stigmatisering av oss. Noen lærde har forklart meg at Høyesterett så behovet for å avklare rettsforståelsen. Derfor ble alt satt i bero i juni i år i påvente av en uttalelse fra EFTA-domstolen. EFTAs høring av Norge fant nylig sted. Setteriksadvokaten og regjeringsadvokaten snakket i til sammen to timer. Så fikk en representant fra ESA ordet: «Dette er enkelt. Det handler om de fire friheter. De norske borgerne har hatt retten på sin side.»

For oss har dette vært en førjulstragedie. En av oss lider av uhelbredelig kreft, og har sagt at hun ikke vet om hun blir frikjent før hun dør. Hvorfor, Norge? Hvorfor må vi gå den andre jula i møte uten å være frifunnet? Rullebladet tar ikke juleferie. Stigmaet tar ikke juleferie. Skammen tar ikke juleferie. Ei heller smerten gjør det.

Tredje juledag er det seks år siden politiet ringte meg første gang, og sa at jeg kom til å få minst ett år i fengsel. Det svimlet for meg der jeg sto i trappa ved siden av min yngste sønn på tre år.

MØTTE PÅ STORTINGET: Siv Renee Eriksen sonet to måneder i fengsel på grunn av NAVs feiltolking av loven. Hun møtte på Stortinget i forbindelse med utspørringen av NAV-ministeren. Video: Nicolai Delebekk. Reporter: Mats Rønning Vis mer

«Bare armod er å spore», synger Rolf Just Nilsen i «Julekveld i skogen». På en måte føles det sånn for oss. Men vi pynter. En fengselsdømt er sågar blomsterdekoratør, ja, i Finn Schjøll-stil. Hjemmet hans er julepyntet i en egen liga. «Grisefint juletre som alltid», skryter venner.

Vi er fortsatt den lille mann mot det store systemet. Vi sitter nederst ved bordet og har blitt kalt kriminelle, bedragere og de svakeste blant oss. Juleønsket svinner, en stigmafri jul. En skamfri jul. Og aller helst en frikjent jul.

Når får vi de klassiske julefilmenes «happy ending»? Når skal det bli «jul likevel» for oss?

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer