DEBATT

Krigen i Ukraina:

Russland går tom for venner

Flere og flere land har vendt Russland ryggen etterhvert som bevisene på russiske krigsforbrytelser flommer inn.

ENSOMT: Diplomatisk sett er det få land Russland lenger kan kalle allierte eller støttespillere. Som for å illustrere Russlands nye geopolitiske posisjon har Putin nå tatt til å pleie nærere relasjoner med Kim-Jong Un fra det nærmest hermetisk isolerte Nord-Korea, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dmitry Azarov / Sputnik / AP
ENSOMT: Diplomatisk sett er det få land Russland lenger kan kalle allierte eller støttespillere. Som for å illustrere Russlands nye geopolitiske posisjon har Putin nå tatt til å pleie nærere relasjoner med Kim-Jong Un fra det nærmest hermetisk isolerte Nord-Korea, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dmitry Azarov / Sputnik / AP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Aldri før i verdenshistorien har et land sabotert så mye for seg selv på så kort tid som Russland har gjort i første halvåret av 2022. Den russiske hæren har vist seg å være en Potemkin-hær plaget av korrupsjon, den russiske økonomien har raskt blitt den mest sanksjonerte i hele verden, og flere og flere land har vendt det stadig mer blodtørstige Russland ryggen ettersom bevisene på russiske krigsforbrytelser flommer inn.

RAET: En rakett slo ned i Kharkiv øst i Ukraina lørdag 9. juli. Seks personer skal være skadd etter hendelsen. Video: Reuters. Vis mer

Diplomatisk sett er det få land Russland lenger kan kalle allierte eller støttespillere. Som for å illustrere Russlands nye geopolitiske posisjon har Putin nå tatt til å pleie nærere relasjoner med Kim-Jong Un fra det nærmest hermetisk isolerte Nord-Korea.

Det nærmeste Russland har til en militær alliert i Europa er Belarus, men landet har vist seg å være en ustabil partner. Opptil flere ganger har belarusiske styrker rustet opp til det som ser ut som en invasjon av vest-Ukraina uten at det har blitt noe av. Den Belarusiske diktatoren Lukasjenko , som står i gjeld til Putin for å ha støttet opp om hans upopulære regime i 2020, har skiftet retorikk konstant.

I de seinere månedene har han faktisk stilt seg kritisk til krigen og sagt at den «haler ut» og bør «avsluttes så snart som mulig». Samtidig fortsetter han å tillate at russiske fly bruker belarusiske flystriper som base, og at russiske rakettkastere og artilleri avfyres på belarusisk territorium.

Om Belarus hele tatt kommer til å involvere seg direkte eller klarer å stå imot presset fra Russland forblir et åpent spørsmål, men det er klart at landet er en svært nølende koalisjonspartner i Russlands imperialistiske prosjekt. Lukasjenko ser ut til å prøve å komme gjennom krigen uten å ta for mye risiko selv, og prospektet om en krig i Ukraina er svært upopulært i den belarusiske befolkningen.

På sin sørlige flanke har Russlands stadig mer blodtørstige og imperialistiske retorikk fremmedgjort selv tidligere venner og samarbeidspartnere. Putin og hans indre sirkel har i løpet av de siste månedene gradvis trappet opp retorikken: Først var den militære inngripenen en krig mot ultranasjonalister i Ukraina som angivelig mishandlet den russisktalende befolkningen i Donbas.

Gradvis har dette gått over til å bli en ideologisk krig mot Vesten og Nato generelt og et prosjekt for å samle det russiske folk i en nasjon. Putin har selv begynt å bruke denne retorikken oftere og mer aggressivt, og sa for eksempel i midten av juni at «Sovjetunionen er en del av det historiske Russland». Det som skulle være en rask og lokalisert konflikt har gått over å bli noe langt mer ambisiøst.

Dette er en problematisk utvikling for nabolandene til Russland, spesielt de forhenværende sovjetrepublikkene rundt Kaspihavet, som i mange tilfeller har betydelige russiske minoriteter boende i landene sine. I et bekymringsfull ekko fra fortida virker det nå som om Russland er klar til å bruke disse minoritetene som bekvemmelige unnskyldninger for å blande seg inn i nabolandenes affærer.

Grunnet Russlands økende status som en geopolitisk utstøtt, og lite imponerende militære opptreden i Ukraina, virker de som om disse postsovjetiske statene gradvis er blitt modigere i å hevde seg mot sin tidligere herre.

For eksempel nektet Kasakhstan i år å holde en 9. mai-markering, noe som fikk en russisk TV-kommentator til å gå ut og beskylde landet for å være «utakknemlig». Han rettet også en direkte militær trussel mot landet i det han sa at landet kunne lide samme skjebne som Ukraina.

Kontrasten mellom 2022 og tidligere år ble smertelig klart under den årlige SPIEF-konferansen i St. Petersburg. Konferansen som ofte blir betegnet som «Russlands Davos» var I sitt tjuefemte år en luguber affære. Grunnet offisielle boikotter, sanksjoner og blokkerte luftrom var det svært få fra vesten i deltakelse.

For å fylle setene inviterte Russland blant annet representanter fra det notoriske Taliban og lederen av den selverklærte DPR-republikken, Denis Pusjilin.

Da Kazakhstans president Tokayev opptrådte på scenen sammen med Putin nådde spenningene mellom Russland og Kasakhstan et nytt høydepunkt. Tokayev nektet direkte til Putins ansikt å anerkjenne de to «prorussiske» republikkene DPR og LPR. Han gned salt i såret ved å derimot godkjenne Kinas krav på Taiwan. Dette markerer muligens en vending i Sentral-Asia, som lenge har vært skueplass mellom russisk-kinesiske interessekonflikter.

Dette bringer oss til landet Kina selv. Dette er den store geopolitiske jokeren som kan ha avgjørende betydning på Russlands skjebne. På overflaten virker det som om de to landene Kina og Russland er gode busser. Begge er interesserte å forhindre vestlig dominans av global geopolitikk, og har gjort felles sak ut av å kjempe imot det de kaller den USA-dominerte «unipolare verdensordenen».

Rett før invasjonen, i forbindelse med OL i Beijing, møttes Putin og Xi Jinping og erklærte at partnerskapet mellom Russland og Kina var «uten grenser».

Dette har gitt et inntrykk til mange om at Russland og Kina er solide geopolitiske allierte. Imidlertid har de to landene aldri signert noen militær avtale, og krigen i Ukraina har raskt testet hvor langt denne grenseløse retorikken faktisk går.

Det er vanskelig å lese hva de to østlige autoritære lederne egentlig tenker om hverandre og hvor kompatible målene deres faktisk er, men det finnes mange som analytikere anser forholdet for å være opportunistisk snarere enn dypt ideologisk forankret. Kina kan like godt se Russlands svekkelse som en mulighet til å utvide sin innflytelse i Sentral-Asia på bekostning av Russland framfor en mulighet til å svekke vesten.

Så langt har vi ikke sett mange tegn på at Kina er villig til å legge vekten sin bak Russland, og har i bunn og grunn adoptert samme «vent-og-se»-holdning som Belarus. De har ikke fordømt Russland for invasjonen av Ukraina, men de har også stukket ut noen diplomatiske følere og kalt for en «fredelig løsning» på konflikten.

De har nektet å innføre sanksjoner mot Russland og fordømt Vesten for å bruke verdensøkonomien som våpen, men de har ikke på sin side satt inn store tiltak for å skjerme Russland fra vestens sanksjoner.

Uansett hvor ideologisk bundet Xi måtte føle seg til Russland, er den nådeløse matten klar: Vesten er en langt større og viktigere handelspartner for Kina enn det Russland er. Det er sannsynlig at Kina ikke vil risikere de gode handelsforbindelsene med Vesten for å støtte opp om et russisk imperium som er i ferd med å feile.

Men hvem vet? Man kan ikke diskvalifisere Kina helt. Det er alltid en sjanse for at Xi mener at det grenseløse samarbeidet ikke bare er retorisk. Hvis det er en ting 2022 har lært oss er det at vi bør vente oss det uventede.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer