Ukentlig – visstnok enda hyppigere nå i påsken - samles en effektiv covid-gruppe på OUS. Den består bl.a. av klinikk- og seksjonsledere, Sykepleieforbundet, Fagforbundet, IKT, HR, smittevern. Der gjennomgår og omdisponerer de alle ledd på OUS, fra antall innlagte pasienter til mangel på smittevernutstyr og personalmangel.
Det overdimensjonerte OUS har blitt lettere på labben siden covid-19 pandemien kom veltende over oss i fjor, med frykten for at Helsevesenet ville knele. Avdelinger ble bygget om, operasjoner satt på vent, pasientkøene vokste og det ble hamstret overpriset smittevernutstyr og ubrukelige respiratorer.
Den gang ble helsepersonell applaudert, krigsmetaforene satt løst og kampviljen var sterk.
Pandemien ble et hvileskjær
Flommen av pasienter kom heldigvis aldri. Den nådde en topp 1. april i fjor med 325 covid-innlagte. Det seindrektige systemet gjorde likevel at det til langt uti mai sto nesten tomme corona-avdelinger med full bemanning. Der jeg jobber, på Gastromedisinsk avdeling på Ullevål, ble unntakstilstanden et hvileskjær fra en ellers hektisk hverdag, med for mange alvorlig syke pasienter og for lite personale.
I vinter har vi riktignok hatt et paradoksalt unntak. De mange gule smitteverntrallene som vanligvis fyller avdelingen i influensasesongen har vært fraværende. Strenge smittetiltak har radert ut både influensaen og smittsomme mage- og tarminfeksjoner.
Pandemi-spøkelset har likevel ligget over oss. I likhet med resten av Norge – verden for den del – har vi ventet på den velsignede vaksinen som er vår eneste vei ut av pandemi-marerittet.
På OUS startet vaksineringen 12 januar. Prioriteringen var ganske naturlig. I første gruppe helsepersonell i kritiske yrker som er vanskelig å erstatte, det vil bl.a. si anestesi- og intensivpersonell. Deretter de som har direkte kontakt med pasienter der smitte er en risiko.
Min avdeling tilhører siste kategori, og vi er dermed blant de heldige som har stått relativt langt framme i vaksinekøen. De fulltidsansatte ble vaksinert med Pfizer i februar. Vi med deltidsstillinger fikk nå i mars. Selv fikk jeg et lite stikk fra AstraZeneca 8 mars. To dager seinere ble vaksinen som kjent pauset etter tilfeller med alvorlig og dødelig utfall med sannsynlig tilknytning til vaksinen.
- Ble akutt nervøs
Vi vaksinerte har likevel vært blant de heldige. I begynnelsen av mars brøt smitten ut på ortopedisk avdeling, 18 ble smittet, en pasient døde, Der var ingen vaksinert, og det ble en debatt om interne prioriteringer. Nylig kom også ei avis-overskrift om at ledere med hjemmekontor har fått vaksiner. Underforstått at de har prioriterer seg selv.
Her kan jeg bare snakke for vår del. Avdelings- og seksjonslederne våre var ikke prioritert i vaksineringen, men jeg tror vi alle pustet lettet ut da de endelig fikk sin dose. Pandemien har så langt i stor grad handlet om administrering, og ingen har misunt dem jobben med stadig nye ordninger og forordninger, pasienter på vent, å finne vikarer for langtids- og korttidssykmeldte - med eller uten covid - og for folk i karantene og ventekarantene.
Forrige mandag kom gladmeldingen om en stor dose Moderna-vaksiner som skal kunne dekke vaksinering av resten av OUS. På høy tid. Det sier seg selv at prioriteringer blant helsearbeidere med pasientkontakt er umulig. Smitten kan poppe opp hvor som helst. Pandemien har dessuten avslørt et OUS som helt bevisst har gjort seg avhengige av bemanningsbyråer. Vaksinering av dem synes ingen å ta ansvar for. Vikarene skifter stadig avdelinger, så smitte blant dem kan derfor være fatalt.
Alarm om tidssluk: - Kunne gjort mer
Foreløpig har ikke vaksinene hatt noen praktisk betydning. Fullvaksinerte pasienter som kan ha hatt kontakt med smittede, må, tross negativ test, behandles som om de er smittede, med hele den omfattende smittevernmunduren.
Fullvaksinerte ansatte må gå med fullt smittevernutstyr. Det dreier seg ikke bare om to meters avstand og kontinuerlig munnbind. Her om dagen sto en diger kasse på vaktrommet. Det var visirer, som vi nå er pålagt å bære i tillegg til munnbind. Med produksjonsfeil som gjør dem krøllete på den ene siden, og helt umulige for dem med briller, duggete som de er.
De mange tiltakene kan likevel ikke kimses av. Vi tangerer snart fjorårets toppnivå på antall covid-19 innleggelser nasjonalt, og i Helse sør-øst har det aldri vært så mange, med 250 innlagte 30 mars. 22. mars begynte OUS å stenge ned operasjonssaler. Krisen dreier seg ikke først og fremst om pasientflommen, men om mangel på personell. Det er forårsaket av høyt sykefravær, og alle som til enhver tid må i karantene og ventekarantene. I tillegg til mangelen på intensivsykepleiere, en velkjent og lenge varslet krise.
Lobbyvirksomheten har gått hånd i hånd med krisen. Selv var jeg av dem som mente det var umusikalsk da noen sykepleiere under den verste krisen i fjor mente at nå var tiden inne for krav om høyere lønn. Det ble dempet, men det mektige Sykepleierforbundet fikk igjennom krav om høyere overtidsbetaling for dem som jobber med covid-19-pasienter.
Det har fått et uheldig utfall. Avdelingen ved siden av oss har nå blitt en såkalt sengepostkohort med høy bemanning. De krever ikke spesialpersonell med sine relativt få, ikke alvorlig syke pasienter. De høyst frivillige overtidsvaktene er derfor svært ettertraktet, mens sykepleiere på hardt pressede delvis underbemannede sengeposter får langt mindre betalt for pålagt overtid. Pandemien rammer hele sykehuset og det sier seg selv at her burde det være likt for alle.
Skjevfordelingen forsterkes av det forhatte New Public Management. Hver avdeling har sitt regnskap og må spare der de kan, mens på covid-19-postene synes slusene åpne. For pengene renner ut på OUS, og flere enn meg må være spent på summene når pandemiregnskapet endelig gjøres opp. I 2021 bevilget regjeringen 10, 6 ekstra pandemi-milliarder til helsevesenet. Vi får bare håpe at de omfattende og nødvendige tiltakene vil vise seg å være like overdimensjonerte som under krisen i fjor. Ingen ønsker det skrekkscenarioet helsevesenet igjen ruster seg for.
