DEBATT

Natt&Dag og Gaute Drevdal

Rykter og overdrivelser

Rykter, overdrivelser, løgn, utestenging og selvhevdelse. Dette er redskapene i mobberens verktøykasse. At det er blitt en del av det offentlige debattklimaet er trist, men ikke uventet.

«IKKE MEG»: - Fordi jeg i mange år var redaktør for samme avis er det lett å få inntrykk av at dette har noe med meg å gjøre. Men det er feil, skriver Gaute Drevdal . Foto: Nina Hansen / Dagbladet
«IKKE MEG»: - Fordi jeg i mange år var redaktør for samme avis er det lett å få inntrykk av at dette har noe med meg å gjøre. Men det er feil, skriver Gaute Drevdal . Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Gaute Drevdal ble i slutten av juni dømt til 13 år og seks måneders fengsel av Oslo tingrett for ni voldtekter og ett tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. Drevdal nekter straffskyld, og har anket saken til lagmannsretten, hvor den skal behandles på nytt til neste år. Dette er hans svar på en kronikk i Dagbladet.

Under tittelen «Sorry, trodde vi hadde pult» kommenterte den tidligere Rødt-politikeren Kari Kristensen dommen mot meg. Jeg bestemte meg først for ikke å diskutere saken på dette nivået. Men siden teksten har blitt flittig delt og sitert, må noen av de mange villedende påstandene hennes korrigeres.

Artikkelen starter med en rekke utfall mot hennes tidligere arbeidsgiver Natt&Dag. Hun forteller først om et møte med en «innflytelsesrik mann» som utbrøt: «Sorry. Jeg trodde vi hadde pult» da han forsto at hun var lokalredaktør. Hun forteller om flere episoder med sentrale personer i avisa, episoder hun opplevde som sexistiske og kvinnediskriminerende. Hun er også opprørt over lave honorarer og manglende rutiner rundt avtaler.

Fordi jeg i mange år var redaktør for samme avis er det lett å få inntrykk av at dette har noe med meg å gjøre. Men det er feil. Jeg er ingen av personene hun skriver om. Jeg sluttet ved årsskiftet 2003/04. Kristensen begynte i 2010. Mellom disse åra var det flere eierskifter og en konkurs, før et lite norsk firma overtok. Det er de ansatte i dette firmaet Kristensen skriver om.

Mellom disse to arbeidsmiljøene er det få fellesnevnere. Jeg og mine kolleger i N&D var en del av et veletablert skandinavisk mediekonsern. Vi hadde samme rutiner rundt lønn og avtaler som våre søsteraviser. Vi hadde en kjønnsnøytral, antirasistisk og samfunnskritisk grunnholdning. Både kvinner og menn hadde sentrale stillinger. Den sexistiske tonen hun beskriver ville vært utenkelig.

Dette er ikke det eneste merkelige i teksten. Kristensen henter fram begrepet «nyliberalismens glidemiddel». Ifølge henne var dette en betegnelse på «den politisk ukorrekte (u) kulturen som eksisterte rundt Natt&Dag-miljøet i 2002». Dette er også feil. I en rekke artikler på begynnelsen av 2000-tallet kritiserte journalist Magnus Marsdal Lille-Lørdag, folkelig postmodernisme og det han kalte «åtak mot einkvar standard». N&D og miljøet vårt var ikke tema.

Sånn fortsetter artikkelen. Et sted forteller hun om hva hun hadde på seg på en prisutdeling, et annet sted klager hun over at hun bare fikk én ølbong av sjefen. Plutselig kaller hun noen for «rasshøl» og siterer fra TV-serien EXIT, uten å oppgi kilde. Igjen er det umulig å forstå at dette ikke har noe med meg å gjøre.

Denne typen forvirrende argumentsteknikk hadde vært greit for meg, om det ikke var for at hun harselerer med og latterliggjør en over fem år lang og opprivende rettsprosess hvor nære vennskap gradvis har blitt ødelagt og hvor flere enn meg har hatt det tøft.

Hun skriver: «I lang tid har jeg kjent litt på skammen de som denne våren har vitnet i retten også sikkert må ha følt. Jeg har tenkt at folk må tro at jeg har måttet gjennomgå både neddoping og voldtekt for å bli redaktør.»

Formuleringen er iskald. Ikke bare forleder hun leseren til å tro at anklagene gjelder neddoping. Hun antyder også at kvinnene har vært av typen som tror det er en sammenheng mellom ufrivillig sex og karriere. I tillegg maler hun videre på løgnen om at denne saken handler om arbeidsliv og maktstrukturer.

For å være tydelig: Anklagene springer ut fra et vennemiljø. Ikke et arbeidsmiljø. Kristensen publiserer også drøye (og usanne) rykter om meg og hevder hun hørte dem «allerede i 2010». Da er det jo pussig at hun våren 2012 sendte meg en venneforespørsel uten å ha møtt meg. Og at hun deretter postet bursdagshilsener på veggen min årlig fram til og med 2015, samme år saken startet med at to venninner spredte sine anklager per sms.

I Kristensens verden skal rykter føre til utestengelse: «Det tok lang tid mellom ryktene begynte å svirre, før de andre profilerte kulturmennene snudde ryggen til han. Hvor er stemmene deres oppi alt dette?»

Men hvem er det egentlig hun snakker om? Er det alle «kulturmennene» og kulturkvinnene jeg har jobbet og sosialisert med på festival, via magasin og i privat setting de siste 10-20 åra? Det er hundrevis av dem. Hvorfor de ikke sa noe? Fordi heller ikke de hadde en opplevelse av at det hadde skjedd noe problematisk i den perioden som nå plutselig kom under lupen.

Rykter, overdrivelser, løgn, utestenging og selvhevdelse. Dette er redskapene i mobberens verktøykasse. At det er blitt en del av det offentlige debattklimaet er trist, men ikke uventet. Sannheten må nødvendigvis justeres om det man jakter på er å fremme eget verdensbilde.

Dagbladet har vært i kontakt med de fornærmede kvinnenes koordinerende bistandsadvokat, Marte Svarstad Brodtkorb, som ikke ønsker å gi en kommentar til Drevdals innlegg.

Svar fra Kari Kristensen:

Jeg hadde ingen intensjon om at dette skulle handle om Drevdal, og navnga ham derfor ikke i min opprinnelige tekst. Som jeg skrev den gangen så er de fleste menn i dette miljøet langt ifra drittsekker - snarere tvert om. Jeg ønsket å rette søkelyset på et uorganisert arbeidsliv som kan gjøre at noen kan tråkke over moralske grenser.

Jeg er godt kjent med innholdet i Marsdals tekst - men det kan like gjerne klistres på miljøet som ble beskrevet i min tekst - det var skyts mot det grenseoverskridende. At jeg har gratulert Drevdal med dagen på Facebook, handler mest om høflighet. Gudene skal vite hvor mange jeg har gratulert på Facebook som ikke er venner av meg. For øvrig har vi også møttes og hatt et samarbeid mellom N&D og Smug i Trondheim i 2012. På den tida gikk det rykter om Drevdal, som jeg stilte spørsmål ved internt, men jeg lot tvilen komme ham til gode.

Det er samtidig flaut, når jeg har jobbet hardt, å få spørsmålet rundt hvilke nach jeg har vært på når jeg nevner min tidligere stilling. Jeg har ei heller antydet noe om de fornærmede - det er noe Drevdal hevder at jeg gjør. Mitt budskap var å organisere arbeidslivet, slik at vi får klare skillelinjer - men også retningslinjer – mellom arbeid og privatliv. Det er ikke uten grunn at N&D nettopp har viet et helt nummer til gransking av seg selv - hvor ordet «organisering» er brukt mer enn i en Yngve Hågensen-tale. En tidligere redaksjonssjef omtaler seg selv som «portvokter». En annen tidligere redaktør skriver i oppgjøret at Natt & Dag var «knapt et arbeidsliv - mer som et dysfunksjonelt band». Jeg har heller ikke hatt som hensikt å ramme N&D - ei avis jeg fortsatt leser ofte.

Jeg er ikke interessert i noen offentlig skittkasting. Om Drevdal er skyldig eller ikke, får retten avgjøre. Jeg er mer interessert i å rydde opp i arbeidslivet i media, slik at vi slipper ubehagelige situasjoner. Der det er klare grenser på hvem som er arbeidsgiver og hvem som er arbeidstaker. Og om hvem som har makt og hvem som ikke har det. Selv Lille Lørdags Harald Eia, «nyliberalismens glidemiddel», lovpriste nylig organisering av arbeidsliv på TV.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer