KOMMENTARER

Abida Raja:

Samfunnet sviktet

Abida Rajas historie er sørgelig aktuell. Også nå står pulter tomme etter barn som ikke er kommet tilbake til norsk skole etter sommerferien.

HJERTESKJÆRENDE: Som barn ble Abida Raja etterlatt i Pakistan av foreldrene etter sommerferien, og vokste delvis opp hos besteforeldrene. Da hun fikk flytte til Oslo, var hun under streng sosial kontroll, med svært begrenset bevegelsesfrihet og i en familie med stadige tilfeller av vold. Foto: Privat
HJERTESKJÆRENDE: Som barn ble Abida Raja etterlatt i Pakistan av foreldrene etter sommerferien, og vokste delvis opp hos besteforeldrene. Da hun fikk flytte til Oslo, var hun under streng sosial kontroll, med svært begrenset bevegelsesfrihet og i en familie med stadige tilfeller av vold. Foto: Privat Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

«Sima (18): Flyktet fra tvangsekteskap» dekket forsiden og seks sider i Dagbladet Søndag 8. november 1992. Journalist Hege Storhaugs artikkel handlet om at seks norsk-pakistanske jenter det siste halvåret hadde flyktet fra tvangsekteskap. Ambassadør Sjur Torgersen, som hjalp Sima tilbake til Norge, advarte innvandrerjenter mot å besøke foreldrenes hjemland i «gifteferdig» alder. Fakhra Salimi, som både da og nå leder Mira – ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, kom med konkrete anbefalinger til tiltak. Og i en faktaboks forklarte Storhaug at tvangsekteskap er straffbart, at arrangerte ekteskap har vært vanlig i Norge, at det er uvanlig i pakistanske storbyer – men vanlig på den pakistanske landsbygda.

Arbeidsinnvandrerne som kom til Norge i åra fra 1968 til innvandringsstoppen i 1975, kom i hovedsak fra to landsbyer i Punjab. Deres døtre var nå i gifteferdig alder.

Samme måned som Dagbladet fortalte Simas historie, fødte da 19 år gamle Abida Raja sitt første barn. Hun forteller at datteren ble unnfanget i et tvangsekteskap med vold og overgrep – og et mønster som har preget hele Rajas liv. Forsøket på å flykte, lyktes ikke da. Hennes historie er også historien om hvordan samfunnet sviktet i å hjelpe.

Abida Rajas bok «Frihetens øyeblikk» er et unikt historisk dokument. I fjor ble broren Abid Rajas selvbiografi Norges mest solgte bok. Hans sterke historie under tittelen «Min skyld» er en viktig fortelling om en oppvekst preget av familievold og utenforskap, men også om kjærlighet og framgang. I boka utleverer han ikke søsteren, men nevner ett sted at foreldrene tok henne med til Pakistan for å gifte henne bort. Tirsdag ble boka med hennes historie sluppet, etter sju års arbeid i hemmelighet med forfatter Håkon F. Høydal. Boka viser at selv om brorens oppvekst var beintøff, var det noe annet og enda verre å være jente i samme familie.

Dette er hjerteskjærende lesning. Som barn ble Abida Raja etterlatt i Pakistan av foreldrene etter sommerferien, og vokste delvis opp hos besteforeldrene. Da hun fikk flytte til Oslo, var hun under streng sosial kontroll, med svært begrenset bevegelsesfrihet og i en familie med stadige tilfeller av vold. Da hun forelsket seg, gikk det på familiens ære løs. Og da hun rømte hjemmefra, skriver Raja at brødrene ble bedt om å gjenopprette familiens ære. Abid Raja bekrefter til TV2 at han oppfattet det som en trussel mot søsterens liv.

De som burde hjelpe, maktet det ikke. Skolen fanget ikke opp situasjonen. Bydelens oppsøkende Feltarbeiderteam forsto ikke omfanget av volden. Og da Abida Raja ba dem om hjelp, var eneste mulighet Ungbo – der hun ble plassert i et kollektiv uten skikkelig oppfølging. Da hun gikk til politiet og leverte inn en anmeldelse av faren, ble denne aldri fulgt opp. Og da broren Abid Raja kom under barnevernets omsorg og varslet om at hans tre søsken fortsatt ble slått hjemme, var det ingen som grep inn i familien. I en desperat bønn om hjelp sendte Abida Raja brev fra Pakistan til Feltarbeiderteamet og fortalte at hun var blitt tvangsgiftet, men de så ingen mulighet til å kunne hjelpe. Da hun i Oslo seinere ble intervjuet før ektemannens familiegjenforening, spurte politiet om ekteskapet var frivillig. De undersøkte ikke nærmere.

Et av de sterkeste avsnittene i boka er da Lise Aksjøberg fra Feltarbeiderteamet besøker Abida Raja etter at hun er kommet hjem til Oslo. Hun forteller at hun ennå har det vondt og vanskelig. Nå er det en stadfesting, ikke lenger et rop om hjelp.

Heldigvis har mye skjedd siden den gang. Vi mangler kunnskap om hvor mange i Abida Rajas generasjon som ble tvangsgiftet. Siden da har vi fått strengere lover, handlingsplaner mot tvangsekteskap, minoritetsrådgivere. Norske ambassader i Midtøsten, Asia og Afrika har fått egne integreringsrådgivere som skal hjelpe norske statsborgere som blir utsatt for familievold i utlandet.

Da Abida Rajas barn ba om hjelp, hadde foreldrene reprodusert det mønsteret de selv vokste opp i – moren skriver at også hun slo sine egne barn. Men nå sendte krisesenter og politi bekymringsmeldinger til barnevernet, som fulgte opp og grep inn ovenfor familien. For Abida Raja og barna kom hjelpen seint, men den kom.

Abid og Abida Rajas barn lever i en annen virkelighet enn foreldrene vokste opp i. Norskpakistanere gifter seg seinere enn før, i mindre grad med søskenbarn og de henter sjeldnere enn før ektefelle fra foreldrenes hjemland. De har høy utdannelse, eier i stor grad egen bolig og de pakistanske innvandrernes barn er overrepresentert i akademia og eliteyrker. Abid Raja har selv vært statsråd, og altså nådd toppen av det norske samfunnet.

Men mange norskpakistanske ungdommer forteller fremdeles om negativ sosial kontroll. Og alle disse problemstillingene er fortsatt sørgelig aktuelle i Norge.

I 2020 fikk Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll 127 henvendelser om frykt for tvangsekteskap. De fleste kom fra personer med bakgrunn fra Pakistan, Irak, Somalia, Afghanistan, Tyrkia og Syria.

Mer enn hver tiende videregåendeelev med innvandrerbakgrunn er redd for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og cirka tre prosent har blitt det. Dette gjelder flest jenter og flest barn med bakgrunn fra Somalia, Syria og Polen. Ofte frykter foreldrene at barna skal bli «for norske», slik norskpakistanske Azra Gilani fortalte om i sin bok for noen år siden.

I år, som i fjor og året før, står noen pulter tomme i norske klasserom – fordi barna ikke er kommet tilbake fra sommerferien i foreldrenes hjemland. Abida Raja fikk hjelp altfor seint.

La oss bruke hennes historie til inspirasjon for å følge opp disse barna.

Dagbladet har ringt, sendt SMS-er og chattemeldinger til flere familiemedlemmer som er omtalt i boka. De har ikke besvart våre henvendelser om konkrete påstander fra boka. Dagbladet har også kontaktet eksmannen til Abida Raja, som heller ikke har svart på våre henvendelser.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer