DEBATT

Kultur og likestilling:

Samtalen som døde

Stillheten gjenspeiles i den offentlige samtalen de siste årene, men også i valgkampen. Vi snakker ikke lenger om likestilling. Vi snakker om byen og bygda. Og vi snakker om olje.

SKIFTET BORD: Da likestillingen i 2019 plutselig skiftet fra Ropstads til Abid Rajas bord, fikk ikke kulturdepartementet engang en bindestrek i tittelen en gang. Ordet likestilling skulle kun statsråden bære, etter kulturen, skriver innsenderen. Her er Abid Raja (V) tv og Kjell Ingolf Ropstad (KrF) under Trontaledebatten i Stortinget i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB
SKIFTET BORD: Da likestillingen i 2019 plutselig skiftet fra Ropstads til Abid Rajas bord, fikk ikke kulturdepartementet engang en bindestrek i tittelen en gang. Ordet likestilling skulle kun statsråden bære, etter kulturen, skriver innsenderen. Her er Abid Raja (V) tv og Kjell Ingolf Ropstad (KrF) under Trontaledebatten i Stortinget i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert
Madeleine Schultz. Foto: Anna-Julia Granberg
Madeleine Schultz. Foto: Anna-Julia Granberg Vis mer

Denne uka har jeg tatt meg selv i å håpe på ting igjen, ønske meg politiske endringer og så tenke at det er mulig. Som: Kanskje vi nå kan få en likestillingsminister med tid og ressurser nok til å sette norsk likestillingspolitikk tilbake på kartet?

Eller en kulturminister som kan løfte den norske kulturbransjen ut av den krisa de fortsatt står i? Det er en stund siden jeg har tenkt sånne tanker, for det har ikke vært bare enkelt å være verken feminist eller kulturarbeider i dette landet de siste årene. Både kulturen og likestillingen har havnet langt nede på politiske prioriteringslister. Nå bør den flyttes opp igjen, eller kanskje heller: tilbake igjen.

Den 1. januar 2006, under Stoltenbergs andre regjering, skiftet Barne- og familiedepartementet navn til Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Den gangen var det Arbeiderpartiets Karita Bekkemellem som var statsråd. I 2010, under Audun Lysbakken fra SV, skiftet departementet navn igjen og ble til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Da de blåblå tok over regjeringsmakten høsten 2013 var det en relativt ukjent politiker fra Frp, nemlig Solveig Horne, som tok over ministerposten i et departement som etter hvert også sløyfet inkluderingsbegrepet.

Selv om jeg personlig sto, og står, langt fra Frp politisk, som aktiv i kvinnebevegelsen, så opplevde jeg den gangen at statsråd Horne i alle fall ønsket å lære. Så kan man selvsagt sette spørsmålstegn ved politikken og om den egentlig fulgte opp innspillene vi kom med, men det var ikke før KrF og Kjell Ingolf Ropstad tok over posten som barne- og familieminister i 2019 at BLD ble reversert tilbake til Barne- og -familiedepartementet igjen.

Og vipps! så var likestillingen havnet på kulturministerens bord.

Nå kunne man kanskje sett for seg at jeg hadde tenkt på det som et praktisk grep, sånn rent personlig, som en kulturarbeidende feminist på Oslos nye Folkebibliotek i Bjørvika. Men til det minnet omleggingen meg for mye om de barna på barneskolen som alltid ble valgt sist når vi skulle dele inn fotballag: «Greit da, jeg kan ta Per om Kjell Ingolf ikke vil ha ham!».

For oss som har deltatt i den internasjonale kvinnebevegelsen så framsto ikke skiftet som skjedde da Ropstad tok over som noe helt ukjent. Å løfte familien fram på likestillingens bekostning har blitt forsøkt gjort i FN-systemet i mange år allerede, gjennom den konservative, religiøse alliansen som det Hellige setet (Holy see) er en del av.

Denne alliansen løfter ofte fram familien som et argument mot kvinner og minoriteters rettigheter, som f.eks. selvbestemt abort. Det er lenge siden den internasjonale kvinnebevegelsen begynte å kjempe mot dem.

Men for likestillingslandet Norge var endringen fra likestilling til familie et symbolsk og ideologisk tilbakeskritt som ble forbigått nærmest i stillhet. Kanskje var det fordi sosiale bevegelser for likestilling og mangfold, har vært slitne de siste årene. Kampen mot reservasjonsrett, mot økte botidskrav, mot økte sosiale forskjeller, tiden vi har måttet bruke på alle skandalene i kjølvannet av Metoo, eller den økonomiske nedprioriteringen av denne delen av sivilt samfunn på statsbudsjettene.

Uansett årsak, så synes jeg at stillheten gjenspeiles i den offentlige samtalen de siste årene, men også i valgkampen. Vi snakker ikke om likestilling. Vi snakker om byen og bygda. Vi snakker om olje. Og det er viktig saker, det er ikke det, 200.000 nordmenn jobber i oljebransjen.

Men det er også ca. det samme antallet av norske kvinner som har opplevd alvorlig partnervold i løpet av livet (1 av 10). 4,5 – 6 milliarder kroner i året har Vista Analyse tidligere anslått at volden koster oss som samfunn, og det er ingen grunn til å tro at det har blitt bedre under pandemien.

Og det er sant, mye av det forebyggende arbeidet i dette feltet tilhører justis, men en nøkkelingrediens for å forebygge partnervold er et økt fokus på likestilling. Det er mulig jeg tar feil, men jeg synes ikke vi økte det fokuset da vi stuet likestillingen bort i kulturen, åpenbart de to minst viktige sakene for den avgående regjeringen.

Da likestillingen plutselig havnet på kulturdepartementets bord, fikk ikke kulturdepartementet noen ny bindestrek i tittelen en gang. Ordet likestilling var det kun statsråden som skulle bære, etter kulturen.

NY: Jonas Gahr Støre skal danne en ny regjering. Da vil han ha med seg SP og SV. Vi forklarer regjeringsforhandlingene. Laget av Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet TV. Vis mer

Misforstå meg rett, jeg synes ikke kulturen har hatt det særlig godt de siste årene heller. På mange måter ble den fratatt sin egenverdi da høyresiden tok over styringen for åtte år siden. Noe av det første som ble gjort mot kulturen under Solberg-regjeringen var at den nylig vedtatte bokloven ble fjernet og kulturløftet – løftet om et budsjett på én prosent av statsbudsjettet – forsvant.

Kultur skulle bli næring, var budskapet fra Thorhild Widvey (H). Og på tross av at kulturen kanskje fikk noe bedre kår under Venstres styring, så ble den også kraftig rammet av den pandemien som kom over oss i 2020. Og fortsatt melder kulturarbeidere at krisen ikke er over.

Men denne uka kikket lyset inn mellom sprekkene. Med KrF under sperregrensen og et Norge som har uttalt et klart ønske om et skifte i norsk politikk, vil det være et riktig ideologisk signal å ta likestillingsbegrepet tilbake til det departementet der bindestreken faktisk har plass til den.

Eller kanskje til og med gi den en helt egen plass, på lik linje med kulturen? Det er lov å håpe, miraklene står tross alt på vår side nå.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer