Såpekrim

Du trodde kanskje Hanne Wilhelmsen hadde det jævlig? Møt dr. Kay Scarpetta.

PATOLOGEN DR. KAY Scarpetta er ikke akkurat kjent for å legge bånd på følelsene sine. Hun lider med ofrene, der de ligger uskyldig utstrakt på obduksjonsbordet foran henne. Hun lider med dem, og vi lider med henne. Slik har det vært helt siden Patricia Cornwell skapte bestselgeren «Postmortem» («Blodig bevis») i 1990.

I «The Last Precinct», det ellevte avsnittet i serien, synker Scarpetta helt til bunns. Hun har mistet alle dem hun elsker. Først Tony. Så Mark. Deretter Benton. Hva med den fjerde mannen i Kays liv, Jay? Vil han også forlate henne?

Svaret får du selvfølgelig i «Siste skanse», som boka kommer til å hete på norsk. Tida er inne til å sørge, angre, lide og fortvile, og er det noe Scarpetta kan, så er det dette. Derfor er Scarpetta-romanene perfekt påskelektyre.

For når Kirken strever med å formidle budskapet, blir det opp til krimforfatterne å fylle feriedagene med innhold.

Krimheltene er de nye martyrene, og Scarpetta skuffer ikke. For Scarpetta lider. Hun lider virkelig. Ikke bare på grunn av tapt kjærlighet. Hun bærer all verdens elendighet. Misforstå meg rett: Anne Holts Hanne har det sikkert også helt for jævlig.

Liza Marklunds Annika har det heller ikke så greit. Henning Mankells Kurt er bestandig trist. Men ingen har det så tøft som Skalpell-Scarpetta. Her er hun idet hun får øye på seg selv i speilet i starten av «Siste skanse»:

«Det korte, blonde håret mitt er i vill uorden. De blå øynene mine er matte av stress og utmattelse. Laboratoriefrakken min er skitten og flekkete og ikke det minste sjefsaktig. Jeg er veldig blek. Behovet for en drink og en røyk er usedvanlig sterkt, nesten uutholdelig. Som om det å nesten ha blitt drept plutselig skulle ha gjort meg til en junkie.»

FORVIRRET? IKKE HVIS du leste den forrige boka, «Black Notice» («Svart notat»). Det var da morderen banket på døra til Scarpetta. Det var da Chandonne, den fæle franskmannen, kloremannen, fikk kloa i henne. Men hun overlevde. Så vidt. Nå lider hun. Kay har riktignok vært ute en vinternatt før. Hun har stått ansikt til ansikt med krimuniversets verste seriemorder, Temple Gault. Men dette er annerledes. Jeg forstår det: Alle sjelekvalene jeg har delt med Kay Scarpetta, alle de skjelvende hjemmekveldene med rødvin og pizza, det er ingenting mot det hun går igjennom nå. Stolte Scarpetta har ikke lenger noen hun kan stole på. Hun er paranoid og alene. Hun som en gang ga ut kokeboka «Scarpettas Winter Table», orker ikke engang å spise. Eller var det Patricia Cornwell som ga ut den kokeboka?

Den sterke, men følsomme krimforfatteren har mer til felles med sin sterke, men følsomme krimheltinne enn bare utseendet (begge ser ut som tv-stjernen Ellen DeGeneres, med blå øyne og blond sveis). «Jeg er glad i mat, vin, kunst og Mercedes, akkurat som henne,» har Patricia Cornwell sagt om de sjeldne lykkelige øyeblikkene. Da hun skrev «The Last Precinct», led hun sammen med sin heltinne: «Jeg jobbet 18 timer i døgnet, skiftet ikke klær og vasket meg ikke. Jeg mistet appetitten. Jeg tok bare fram et stykke cheddarost om morgenen og spiste en liten bit av den når jeg ble sulten.»

TIL GJENGJELD ser det ut til at Cornwell bare blir rikere og rikere på Scarpettas helvete. Hun flyr sitt eget Bell-helikopter og drar på seiltur med ekspresident Bush og kona hans, Barbara. Patricia smiler lurt til kamera. Livet hennes har vært som en eneste lang såpeopera. Barndom: blir dumpet på trappa til predikanten Billy Graham sammen med to småbrødre av forstyrret mamma. Ungdom: vokser opp i fosterhjem og sliter med bulimi. Voksen: gifter seg med feil mann og blir refusert av forlagene. Blir til slutt antatt og vinner priser for bøkene, men roter seg bort i feil kvinne og jages av mediene. Krimforfatter Patricia er plutselig involvert i et voldsomt sjalusidrama. Så voldsomt er det at ektemannen til kvinnen som rotet med Patricia, blir dømt til 23 års fengsel etterpå. Dårlige kritikker blir liksom bare småtterier i sammenlikning.

KRITIKERNE er nemlig stort sett enige om at Cornwells krimintriger bare blir dårligere og dårligere. Språket er enkelt, og problemer i hjemmet skygger fullstendig for plottet. «Nå er hele gjengen moden for Jerry Springer Show!» mente en av kritikerne etter utgivelsen av den siste boka i USA. Men for oss som er hekta på serien om sylskarpe Scarpetta, macho Marino og lesbiske Lucy, spiller det liten rolle om dialogen er banal og virkemidlene velbrukte. Vi bare må vite hvordan det går videre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.