22. juli

Seint, men rått

Etter ti år kommer et nytt politisk oppgjør med kreftene som ledet til 22. juli. Vil det lykkes denne gangen?

ROSETOG: En million mennesker over hele Norge gikk i rosetog for å hedre ofrene etter terrorangrepet 22. juli. Men er vi enige om hva som skjedde den dagen? I forbindelse med tiårsmarkeringen kommer en rekke bøker som etterlyser debatten som forsvant. Foto: Aleksander Andersen / Scanpix
ROSETOG: En million mennesker over hele Norge gikk i rosetog for å hedre ofrene etter terrorangrepet 22. juli. Men er vi enige om hva som skjedde den dagen? I forbindelse med tiårsmarkeringen kommer en rekke bøker som etterlyser debatten som forsvant. Foto: Aleksander Andersen / Scanpix Vis mer
Publisert

Det manglet ikke på forsøk den høsten. Etter rosetogene, før rettssaken, prøvde enkelte å peke på det ideologiske landskapet som beredte grunnen for et høyreekstremt terrorangrep som tok livet av 77 mennesker, de fleste av dem barn og unge.

Å, nei, var det fryktsomme svaret fra kommentariatet som ustoppelig anklages for å være venstrevridd. Bland ikke ord med handling, hat med vold. Det var andre grunner også til at det mislyktes. Ikke minst var det Jens Stoltenberg.

DRAMASERIE: Regissør Pål Sletaune og filmskaper Sara Johnsen står bak NRKs «22. juli». Dramaserien har skuespillere som Alexandra Gjerpen, Ane Skumsvoll og Øyvind Brandtzæg i sentrale roller. Premiere søndag 5. januar. Video: NRK Vis mer

Stoltenberg fikk med rette ros for å være samlende de første avgjørende dagene. Han var ikke bare partileder, men statsminister for en hel nasjon i sjokk. Rosetogene fremsto dermed som en manifestasjon av et underliggende budskap som raskt festet seg; terroristen var en fremmed vekst uten røtter i norsk politikk. Han hadde angrepet oss alle, selve demokratiet, ikke bare ett parti og en politikk. Stoltenberg holdt fast på denne forsonende linja lenge etter at rosene hadde visnet og hverdagen vendte tilbake. Han satte til og med foten ned for partifeller som kritiserte det politiske ordskiftet og særlig Frp's innvandringsfiendtlige retorikk. I stedet lot han Erna Solberg hamre løs om svikt i beredskapen som om en bom i Grubbegata var demokratiets beste forsvar.

Det stoppet ikke Per Sandberg (Frp) fra å gå på Stortingets talerstol fire måneder etter angrepet og beskylde Ap for «å ha spilt offer» etter 22. juli. Han var den første, men ikke den siste som kom med en slik absurd anklage. I bakvendtlandet etter terroren har flere politiske motstandere beskyldt Ap for å dra «22. julikortet», og begrepet ble raskt adoptert i fora hvor Ap-hatet lever videre. En fersk studie fra NKVTS viser at overlevende fra Utøya er utsatt for grov sjikane og trusler; mange sliter med traumer og har trukket seg fra politikken. AUF-ere føler de er blitt stående alene i å håndtere terroren som angivelig rammet oss alle. De snakker om den rungende stillheten etterpå og motstanden mot å diskutere politikken i det som skjedde.

Hvordan har vi endt her, hvor hetsen fortsetter og ordlyden i Breiviks høyreekstreme manifest har glidd inn i kommentarfeltene uten særlig motstand?

Spørsmålet stilles i en rekke bøker som publiseres i forbindelse med 10 årsmarkeringen. En rød tråd i bøkene er oppgjøret som aldri kom, og hvordan fortellingen om 22. juli er blitt avpolitisert og utydelig. Vi er enige om at vi ikke skal glemme, men ikke om hva vi skal huske, som daværende generalsekretær i AUF, Tonje Brenna, skriver om i boka «22. juli og alle dagene etterpå».

Svenske Ali Esbati setter fortellingen inn i en større politisk og økonomisk sammenheng i boka «Etter rosetogene. 22. juli og det farlige hatet» som lanseres i dag. Han var på Utøya da terroren rammet nettopp for å snakke om høyreekstremisme. Hans daværende høygravide samboer, Marte Michelet, var et av Breiviks fremste mål. Som Dagbladet-kommentator var hun en skarp kritiker av høyreekstreme miljøer, og derfor skulle hun henrettes i en propagandavideo, ifølge planer som ble funnet etter arrestasjonen.

Tydeligere kan det ikke sies om hvem og hva som var terroristens mål. Likevel uteble mobiliseringen og oppgjøret. Esbati mener terroren bare kan forstås politisk og som del av et større lerret. Han skriver om opptakten til 22. juli, det giftige politiske klimaet i Norge, hvor han da bodde, og besettelsen med innvandringsspørsmål, ikke minst i Frp; de endeløse hijabdebattene og beskyldninger om snikislamisering fra partileder Siv Jensen. Han beskriver også godt hvordan mer etablerte politikere diltet etter, fordi de måtte «høre på velgerne» og «våge å ta debatten».

Dette er høyrepopulismens sikreste kort; å ta grep om debattklimaet, etablere falske premisser og spre konspirasjoner som innlemmes i den politiske samtalen. Netthets er en form for organisert gatekamp, etter hans mening, men ikke minst spiller alternative medier en viktig rolle i å berede grunnen for autoritære politikere, slik som Breitbart gjorde for Trump. Også i Norge har det vokst frem alternative medier som opererer på samme måte, og som til og med har fått millioner i statsstøtte, takket være Frp.

Etter ti år er det ikke for sent å endre fortellingen. Det skjer i historien ustoppelig, og jeg har stor tro på at tiårsmarkeringen vil bidra til det. Men løftet om «aldri mer 22. juli» krever mer enn en bom i Grubbegata for å innfris. Det krever at vi ser et større bilde.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer