Det manglet ikke på forsøk den høsten. Etter rosetogene, før rettssaken, prøvde enkelte å peke på det ideologiske landskapet som beredte grunnen for et høyreekstremt terrorangrep som tok livet av 77 mennesker, de fleste av dem barn og unge.

Å, nei, var det fryktsomme svaret fra kommentariatet som ustoppelig anklages for å være venstrevridd. Bland ikke ord med handling, hat med vold. Det var andre grunner også til at det mislyktes. Ikke minst var det Jens Stoltenberg.

Stoltenberg fikk med rette ros for å være samlende de første avgjørende dagene. Han var ikke bare partileder, men statsminister for en hel nasjon i sjokk. Rosetogene fremsto dermed som en manifestasjon av et underliggende budskap som raskt festet seg; terroristen var en fremmed vekst uten røtter i norsk politikk. Han hadde angrepet oss alle, selve demokratiet, ikke bare ett parti og en politikk. Stoltenberg holdt fast på denne forsonende linja lenge etter at rosene hadde visnet og hverdagen vendte tilbake. Han satte til og med foten ned for partifeller som kritiserte det politiske ordskiftet og særlig Frp's innvandringsfiendtlige retorikk. I stedet lot han Erna Solberg hamre løs om svikt i beredskapen som om en bom i Grubbegata var demokratiets beste forsvar.