Med magert oppmøte i salen behandlet Stortinget 17. juni «den mest omfattende frihandelsavtalen siden EØS». Stortingets ja til avtalen gir grunn til bekymring, men behandlingen har også sådd noen frø av håp. Vanligvis tar det rundt ti år å forhandle fram en frihandelsavtale, men ikke denne gangen – uavhengig av hva NHO-sjef Ole-Erik Almlid kan få deg til å tro.

Den nye frihandelsavtalen med Storbritannia har regjeringa forhandlet fram på noe som må være rekordtid: ett år. Stortinget fikk knappe to uker på seg til å behandle avtalen. Ingen konsekvensutredning er gjort. Avtalen gir gjensyn med noen omstridte kjenninger fra TISA-forhandlingene: frys- og skralleklausulene. Disse bestemmelsene var opphavet til at hundretusener tok til gatene i Europa, og at Uruguay trakk seg ut av forhandlingene.

TISA-forhandlingene ligger på is. Men arven lever i beste velgående. Dette er første gang Norge inkluderer frys- og skralleklausulene på tjenester og investeringer i en frihandelsavtale. Frys betyr at reguleringsnivået av tjenester og investeringer låses til dagens nåværende nivå. Skralleklausulen er oppkalt etter pipenøkkelen som bare kan skrus én vei – nye tiltak på tjenester og investeringer kan bare være mer liberaliserende.