Regjeringen forsøker å få til en eksportavtale med Kina for å kunne selge norsk svin og meieriprodukter til landet. Initiativet er arvet fra den forrige regjeringen, men Dagbladet kan nå melde om at regjeringen har brukt nylige samtaler mellom statsminister Støre og hans kinesiske kollega Li Keqiang som argument overfor kinesiske myndigheter for å få avtalene i havn.
Begrensede eksportinitiativer overfor Kina er noe annet enn en fullskala handelsavtale, som Norge har jobbet med i årevis – og som er sterkt kritisert – både fra politisk hold, og fra menneskerettighetsorganisasjoner. Her følger den innenlandske, politiske kritikken likevel et påfallende mønster.
I regjering hadde Venstre næringsministeren. Iselin Nybø (V) jobbet for å få avtalen i havn og proklamerte hvor store verdier dette kunne sikre Norge. 160 milliarder over ti år var verdien, mente Nybø – et regnestykke som seinere er blitt kritisert.
Utenfor regjering har Venstre-leder Guri Melby seinere tatt til orde for fullt brudd med Kina om handelsavtale.
Senterpartiet, på sin side, tok i opposisjon til orde for å bryte samtalene om en handelsavtale med Kina. I regjering fører partiet en helt annen politikk.
Det er rart med det: Den som til enhver tid sitter med makta i Norge ser ut til å være tilhenger av mer handel med Kina.
Nato-sjef Jens Stoltenberg har også snudd, men på en annen måte. Han forteller i et Aftenposten-intervju denne uka at mens han tidligere trodde frihandel med land som Kina ville føre til mer demokrati og menneskerettigheter, er han nå redd det gjør oss mer sårbare.
Krigen i Ukraina har med all tydelighet vist at autokratiske land ikke nøler med å bruke handelsforbindelser til å øve press.
Gjør vi oss avhengige økonomisk, teknologisk eller på annet vis, kan vi mangle forhandlingsmakt i en presset situasjon – for eksempel hvis Kina skulle gjøre alvor av sine trusler mot Taiwan.
Det er dessuten usikkert hvor «fri» en frihandelsavtale med Kina kan bli, når en ser hvordan landet nærmest har institusjonalisert tyveri av åndsverk overfor sine handelsforbindelser.
En begrenset eksportavtale er heller ikke uproblematisk. Litauen er blitt utsatt for sterkt press av Kina etter at landet tillot Taiwan å opprette et eksportkontor i landet.
Ordbruken i Kina rundt konflikter som dette er dessuten skremmende. Den innflytelsesrike og regimetro avisa Global Times sammenliknet Litauen med «ei mus, ja til og med ei flue» man lett kunne slå i hjel – men som det neppe var verdt å slå i hjel på grunn av griseriet det ville skape.
Større selskaper er blitt forsøkt presset av Kina til å la være å handle med Litauen, og i februar i år ila Kina importforbud på storfekjøtt, meieriprodukter og alkohol fra Litauen.
Det norske initiativet om å eksportere svin og meieriprodukter stammer fra 2018 og 2019, men må tåle å stå i en ny kontekst. Og den ser svinaktig stygg ut.
