KOMMENTARER

Pensjon

Si nei til bestemor

Jonas Gahr Støre må tørre å vise muskler overfor det mektige LO. Han må si nei til bestemor, slik hans forgjenger gjorde. Hvis ikke kan korthuset kalt pensjonsreformen rase sammen.

SNART PENSJONISTER: Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær og tidligere Ap-leder blir tatt imot av partileder Jonas Gahr Støre i Folkets Hus. Foto: Berit Roald / NTB
SNART PENSJONISTER: Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær og tidligere Ap-leder blir tatt imot av partileder Jonas Gahr Støre i Folkets Hus. Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det lukter trøbbel i LO. Et gryende opprør mot pensjonsreformen de selv var med på å innføre har begynt å spre seg. Når de samles til sin kongress i slutten av måneden vil flere forbund stille forslag som kan riste grunnvollene i pensjonsreformen.

Men å gi mer til pensjonistene vil bare være å stjele fra framtidige generasjoner. Det store generasjonsranet må stoppes.

Dette kan bli statsminister og Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støres store styrkeprøve. Han må slå ned på opprørsgeneralene. Hvis ikke kan statsbudsjettet og framtidige pensjoner rakne. Vi har rett og slett ikke råd.

For å si det med Jens Stoltenbergs ord: «Pensjonsreform høres kanskje kjedelig ut. Det er det slett ikke».

Den tidligere statsministerens ego trenger ikke akkurat flere hyllester, men likevel: pensjon, det kunne han. Arbeidet han gjorde for å sikre en mer bærekraftig pensjonsordning vil stå igjen som en av de viktigste reformene han bidro til. Måten han håndterte LO i den prosessen, viste seg å bli helt avgjørende for å få det gjennom.

La meg ta den korte historien. Den voldsomme økningen i antall eldre gjorde at vi ikke lenger hadde råd til den gamle pensjonsordningen. Den tok rett og slett ikke hensyn til hvor mange flere eldre vi skulle bli.

I 1950 sto det sju yrkesaktive bak hver pensjonist. I 2050 vil det reduseres til to yrkesaktive per pensjonist. Det betyr at vi blir stadig færre i arbeidslivet som skal forsørge stadig flere utenfor.

Ikke minst har levealderen økt betraktelig. Pensjonsordningen tåler ikke at for mange folk skal være pensjonister i over 20 år. Forventet levealder har økt med over 10 år siden etter andre verdenskrig. Det er selvsagt fint at bestemor lever lengre, men det koster også mye penger i helsehjelp og velferd.

Det måtte tas grep, og det var ikke mulig uten LO med på laget. Gjennom flere år snakket daværende partileder Jens Stoltenberg og LO-leder Gerd-Liv Valla sammen om hvordan pensjonsordningen kunne fikses. De snakket seg stadig nærmere sammen. Det skulle lønne seg å stå i arbeid lenger og det skulle lages et system som tok innover seg at vi lever stadig lengre.

I 2005 sluttet LO-kongressen seg til disse prinsippene, til tross for at et stort mindretall kjempet imot. Etterpå forhandlet Arbeiderpartiet med den sittende, borgerlige regjeringen om pensjonsreform. Det endelige resultatet vakte jubel i LO-kontorene. «LO har fått fullt gjennomslag» bifalt Valla.

Reformen trådte i kraft i 2011. Der innførtes blant annet det som kalles for levealdersjustering. Enkelt forklart betyr det at når vi lever lengre, må vi også stå lenger i arbeid for å oppnå den samme pensjonen som foreldrene våre. I tillegg skulle den årlige veksten i pensjonene være mindre enn annen lønnsvekst. De ordningene er også de to vanligste hoggestabbene for kritikerne av reformen.

I Stoltenbergs selvbiografi kan han fortelle om over 100 møter hvor pensjonsreformen ble diskutert. De fleste av dem var LO med på. Det måtte til for å snekre sammen en reform som kunne svelges i fagbevegelsen.

Finansministeren på den tiden, Kristin Halvorsen, ble holdt utenfor arbeidet. Til det var hun for venstrevridd å sysle med.

Et slik grundig bakromsarbeid, unngåelse av finansministeren og håndtering av fagbevegelsen er det vanskelig å se for seg Støre gjøre på samme vis. Det kan bli pensjonsreformens død.

Pensjonsenigheten som eksisterte mellom LO og Arbeiderpartiet kan ryke. Om ikke den gjør det på denne kongressen, vil kravene bare øke i styrke.

Selv tilsynelatende små og uskyldige endringer i pensjonssystemet kan ha store kostnader på sikt. Det kan undergrave hele poenget med pensjonsreformen: nemlig at vi skal ha råd til å betale pensjoner i generasjoner framover.

Den borgerlige regjeringen økte minstepensjonene og fjernet avkortingen (et kutt, altså) for gifte og samboende pensjonister. Dersom denne regjeringen fortsetter å demontere pensjonsreformen – uansett hvor uskyldig det ser ut – så kan alt ende opp med å rase sammen.

Jonas Gahr Støre må ty til diplomati og i ytterste konsekvens hardhet med LO.

Det er makt i de rynkete hender. I fjor passerte Norge en million alderspensjonister. De blir mektigere jo flere de blir. Det er på et vis forståelig at mange av dem ønsker bedre råd, men i det store bildet er pensjonister svært velstående. De har få fattige og som regel store formuer i form av nedbetalte boliger.

LO har, som Norges viktigste del av fagbevegelsen, et ansvar for bærekraften i norsk økonomi. Hvis de ikke klarer å se det, må Jonas Gahr Støre sette foten ned.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer