Det må ha vært for fristende å si ja. Dokumentarskaperen Håvard Bustnes hadde i flere år vært i kontakt med Trond Giske for å lage filmen om hans vei til toppen av norsk politikk. Bustnes hadde tidlig sett det samme som mange andre, og som ikke minst Giske så i seg selv, at dette var en begavet politiker som til slutt ville ende som partileder og statsminister.

Å følge ham på veien, ville være et sjeldent portrett av en politikers vekst, medgang, motgang og til slutt triumf. I stedet er dokumentaren «Trond Giske; Makta rår», som vises på Tromsøs Internasjonale Filmfestival (TIFF) denne uka, blitt en studie i en politikers fall og hans innbitte kamp mot det uunngåelige.

Kort etter at Giske til slutt sa ja til å følges av et filmteam døgnet rundt, falt han med et brak. Det kom flere varsler mot ham om sextrakassering. De første varslerne sto fram og fortalte sine historier. Han kom med en halvtom unnskyldning på Dagsrevyen, ble gransket og funnet å ha opptrådt i strid med partiets regelverk om seksuell trakassering. Han gikk av som nestleder.

Metoo hadde skapt et vannskille som gjorde det umulig å lukke øynene for en oppførsel som altfor lenge hadde blitt akseptert, ikke bare hos en navngitt politiker, men hos menn med makt i hele samfunnet.