Det føles som en drøm når jeg tenker tilbake på det. Det var tidlig høst i Oslo, og jeg gikk fra kiosk til kiosk for å lete etter munnbind. Jeg skulle ut og fly, og ville være på den sikre siden. Men ingen munnbind var å oppdrive. Folk hadde sluttet å bruke dem. Smitteredselen var borte. Noe lå likevel på lur.

Nå sitter jeg på en smittebombe, og venter. Sånn føles det å ha tre barn i skolealder i det som inntil nylig kunne kalles førjulstida. Nå venter vi ikke lenger på jul, vi venter på omikron.

Det anekdotiske grunnlaget er fyldig. Det er omikron på naboskolen, og et helt trinn er sendt hjem i karantene. Disse barna har søsken som går på andre skoler, og så videre, og så videre.

Den foreløpige kunnskapen om omikron-variantens smittepotensiale gir heller ingen grunn til å puste med magen. 73 prosent av julebordsgjestene på stakkars DS Louise på Aker Brygge i Oslo ble smittet, i tillegg til 60 andre gjester i lokalet. Det er i praksis en vegg til vegg-dekning av smitte.

I Hongkong smittet varianten over korridoren mellom to karanteneisolerte hotellrom. Hvordan smitten vil spre seg i middels til dårlig ventilerte klasserom kan en jo bare forestille seg.