KOMMENTARER

Sitter på en smittebombe. Og venter

Skolebarna har mest smitte. Hvis FHIs skrekkscenarier om smittespredning er reelle, henger det ikke på greip at skolene skal holde åpent.

SMITTE I SKOLENE: Hvis landet står i fare for å knele av en fullstendig overveldende smittebølge, hvorfor går en ikke hardere til verks mot skolene - arenaen der de som er mest smittet oppholder seg store deler av dagen? Foto: Berit Roald / NTB
SMITTE I SKOLENE: Hvis landet står i fare for å knele av en fullstendig overveldende smittebølge, hvorfor går en ikke hardere til verks mot skolene - arenaen der de som er mest smittet oppholder seg store deler av dagen? Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det føles som en drøm når jeg tenker tilbake på det. Det var tidlig høst i Oslo, og jeg gikk fra kiosk til kiosk for å lete etter munnbind. Jeg skulle ut og fly, og ville være på den sikre siden. Men ingen munnbind var å oppdrive. Folk hadde sluttet å bruke dem. Smitteredselen var borte. Noe lå likevel på lur.

Nå sitter jeg på en smittebombe, og venter. Sånn føles det å ha tre barn i skolealder i det som inntil nylig kunne kalles førjulstida. Nå venter vi ikke lenger på jul, vi venter på omikron.

KOMMENTATOR: Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KOMMENTATOR: Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Det anekdotiske grunnlaget er fyldig. Det er omikron på naboskolen, og et helt trinn er sendt hjem i karantene. Disse barna har søsken som går på andre skoler, og så videre, og så videre.

Den foreløpige kunnskapen om omikron-variantens smittepotensiale gir heller ingen grunn til å puste med magen. 73 prosent av julebordsgjestene på stakkars DS Louise på Aker Brygge i Oslo ble smittet, i tillegg til 60 andre gjester i lokalet. Det er i praksis en vegg til vegg-dekning av smitte.

I Hongkong smittet varianten over korridoren mellom to karanteneisolerte hotellrom. Hvordan smitten vil spre seg i middels til dårlig ventilerte klasserom kan en jo bare forestille seg.

BISTAND: Forsvaret og apotekene skal bistå med distribusjon og vaksinering av vaksinedosene som nå sendes ut til kommunene. Video: Regjeringen / Magnus Paus / Dagbladet TV. Reporter: Jesper Nordahl Finsveen / Dagbladet Vis mer

Folkehelseinstituttets scenarier er dessuten vanvittig lesning. Advarselen forteller om risiko for 90.000 til 300.000 daglige smittede her i landet om knappe tre uker, dersom tiltakene ikke har effekt. Det vil de selvsagt ha, men ingen tør si noe om hvor stor effekten vil være.

Og som Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet selv fastslår i sin siste rapport: Smitten er størst blant de unge, i aldersgruppene 6-12 og 13-19. Oversatt til virkeligheten: Skolebarna.

Advarslene, tallene og tiltakene henger dermed ikke sammen. Hvis landet står i fare for å knele av en fullstendig overveldende smittebølge, hvorfor går en ikke hardere til verks mot skolene - arenaen der de som er mest smittet oppholder seg store deler av dagen? Eller for å si det på en mer barnslig måte, arenaen der virus møter nye barn?

Det er god grunn til å ha høy terskel for å stenge skolene. Konsekvensene for de som mangler trygge arenaer ellers i livet, er store. Dette argumentet er i seg selv er grunn nok til å spørre om det norske velferdssamfunnet er riktig skrudd sammen, i en normalsituasjon, til å oppdage og hjelpe barna som opplever grunnleggende svikt hjemme.

Det er dermed selvsagt at hensynet til de unge rager høyest når myndighetene skal velge tiltak.

Realismen i holde skolene åpne, smuldrer likevel opp i dagens situasjon.

Når fraværet blir stort nok blant elever og lærere, blir ikke lenger skolen en arena for læring – den blir en arena for manglende faglig oppfølging av elever som sitter hjemme. Skolene har ikke ressurser til både å arrangere god fysisk og digital undervisning.

Mandag kveld annonserte regjeringen at skolene i landet skal over på gult nivå. Det betyr at hver klasse blir en kohort, som kan sendes hjem. Det gir noe mindre sjanse for smitte videre på skolen. I områder som foreløpig har lite smitte, kan dette kanskje være nok.

Men for mange skoler, i store deler av landet, vil smittesituasjonen sannsynligvis i løpet av kort tid gjøre det nødvendig å stenge helt. Det må gis politiske signaler som åpner for dette. Det trengs retningslinjer, konkrete grenseverdier, som lokale myndigheter kan forholde seg til.

Slik det er nå, er den politiske refleksen å holde skolene åpne. Å argumentere for det motsatte krever tilsynelatende vilje til kamp. Min kollega Martine Aurdal skrev tidligere denne uka om hvordan rektor på Smestad skole i Oslo måtte gå utallige, nytteløse runder i forsøket på å få stengt skolen der mer enn hver sjette elev var smittet. Den politiske snuoperasjonen, og stengt skole med digital undervisning, kom på plass først etter at saken havnet i media. Nå følger skoler og andre kommuner etter.

Jeg startet med en drøm, og avslutter med et mareritt. Det er lite som tyder på at omikronvarianten vil bli mindre smittsom. Er vi riktig uheldige fører den til såpass mye smitte og nok alvorlig sykdom til at det for alvor truer kapasiteten i helsevesenet. Selv med milde sykdomsforløp vil de neste ukene handle om overhengende smittefare til øvrig familie, en jul i karantene – og visshet om at man var et avgjørende ledd i akkurat den smitteeksplosjonen som helsemyndighetene advarte mot. Det blir en tung førjulstid.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer