KOMMENTARER

Hviterussland

Sjokkerte og maktesløse

Aleksandr Lukasjenko har utvidet pensum i diktator-akademiet med enda et fag, flykapring. Hva skal vi gjøre med det?

I SAMME BOKS: Aleksandr Lukasjenko grer barten mens Vladimir Putin drikker te. Nå tvinges de to nærmere hverandre. Foto: REUTERS / NTB
I SAMME BOKS: Aleksandr Lukasjenko grer barten mens Vladimir Putin drikker te. Nå tvinges de to nærmere hverandre. Foto: REUTERS / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Sjokkerte og maktesløse må Europas ledere se på at en aktivistisk og offensiv diktator utvider repertoaret for å slåss mot sitt eget folk. Den hviterussiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko gjorde noe ingen trodde var mulig da han kapret Ryanair-flyet fra Aten til Vilnius søndag, og tvang det til å lande i Minsk, for å arrestere den opposisjonelle journalisten og redaktøren Roman Protasevitsj.

«TILSTÅR«: Hviterussiske myndigheter har mandag kveld publisert en video av Roman Protasevitsj. I videoen forteller Protasevitsj at han nå gir en tilståelse til myndighetene for å ha arrangert masse-demonstrasjoner i Minsk. Video: Hviterussiske myndigheter Vis mer

Med det har Lukasjenko kastet alle hemninger, og er nå i åpen krig med både sitt eget folk, og med EU. Hans styre er nå bare basert på voldsapparatets kontroll. Hans legitimitet er dramatisk svekket etter at han forfalsket valget i fjor sommer, og dermed mobiliserte hundretusener av demonstranter til å gå ut i gatene i Minsk og andre byer for å demonstrere.

Lukasjenko var tidligere kongen av slagordet «stabilitet», blant annet fordi Hviterussland ikke var gjennom de sjokkbølgene med reformøkonomi som for eksempel Russland og Ukraina gikk gjennom på 1990-tallet. Stabilitet ble en besvergelse, men Lukasjenkos «stabilitet» handler nå ikke lenger om å gi folket i det fattige landet en viss sosial sikkerhet. Det handler om kontroll av sikkerhetsapparatene, om krig mot sine egne innbyggere, om å terrorisere dem til lydighet. Lukasjenko har tapt ansikt i møtet med sitt folk, etter at politiet slo stadig mer brutalt ned på demonstrasjonene i fjor sommer og høst. 35 000 mennesker har vært arrestert, mange tusen av dem ble banket opp og torturert. Og søndagens flykapring imponerer trolig bare toppfolk i sikkerhetsapparatene, og eventuelt deres kolleger i Russland.

For en av de mest foruroligende tingene med flykapringa var at to av de fire som ikke var med flyet da det kunne ta av til Vilnius - man regner med at de fire var sikkerhetsfolk - skal ha hatt russiske pass. Den regjeringskontrollerte delen av russisk presse - og høytstående medlemmer av nasjonalforsamlingen Dumaen - har omtalt flykapringa i positive vendinger. Hvis russisk etterretning var med på aksjonen blir den enda mer alvorlig. Det gjør i så fall den politiske opposisjonen også i Russland til enda mer fritt vilt.

Det er uansett alvorlig nok som det er. Men hvordan skal man i vest omsette dette alvoret til politisk handling? Hviterussland ble straks en toppsak på det planlagte EU-toppmøtet mandag. EU krever umiddelbar løslatelse av Roman Protasevitsj og hans russiske kjæreste som ble arrestert sammen med ham. De ber europeiske flyselskaper slutte å fly over Hviterussland. Og de stenger europeiske flyplasser for hviterussiske flyselskaper. Om dette kan man si at det første vil aldri skje, det andre plager Lukasjenko mindre enn et myggstikk, og det tredje rammer ham helt marginalt.

Hviterussland er på grunn av den brutale behandlingen av demonstranter allerede massivt sanksjonert. Folk som har blod på hendene - 88 mennesker, blant dem Lukasjenko selv - har fått fryst sine bankkontoer og har innreiseforbud i EU. USA har en liknende ordning, men med litt færre navn. Man kan selvsagt utvide lista, sånn at enda flere rundt diktatoren føler sanksjonene på kroppen. Men de rundt Lukasjenko er uansett så bundet fast til masta i hans prosjekt at de aldri vil svikte ham. De er allerede limt fast til statsterrorens skjebnefellesskap, og vil støtte ham til siste slutt.

Den paradoksale og ubehagelige erkjennelsen er at ytterligere sanksjoner bare vil drive Lukasjenko enda mer inn i Russlands favn, noe verken EU eller Hviterussland i utgangspunktet vil. Imens står Russland klar til å hjelpe sin lillebror i nød, enten det er med penger eller etterretning. Sånn bidrar søndagens flykapring også til å svekke Hviterusslands selvstendighet. Og derfor er spørsmålet om ytterligere sanksjoner mye mer komplisert enn å tilfredsstille Vestens moralske fordømmelse. På alle måter så er Hviterussland den store taperen etter at landets president gjorde flykaprer av seg.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer