Vi har hørt det utallige ganger: Det skal lønne seg å jobbe. Det som ikke sies høyt er at det skal straffe seg å være syk.

Når høyresiden snakker om ulikhet, så snakker de om arbeid – løsningen på fattigdom er at de fattige må komme seg i jobb. Hva vi skal gjøre med fattigdom blant de som ikke kan jobbe, forblir usagt. Skal sykdom være synonymt med fattigdom? Tror vi folk blir friskere av å ha dårligere råd?

Det tror ikke vi i SV. Det virker å være en utbredt oppfatning på høyresiden at de fleste syke mennesker trenger kraftig motivasjon for å bli frisk og komme i jobb igjen.

Her glemmes det tydeligvis at det å være frisk og kunne jobbe, er sin egen belønning. Mennesker som har arbeidet hele sitt liv og trenger fellesskapet på grunn av kroniske sykdommer, opplever å bli møtt med mistenksomhet og manglende forståelse for at det de vil, som alle oss andre, er å være friske nok til å jobbe. En kan ikke viljestyrke seg ut av seinskader etter kreft eller multippel sklerose.

Mange prøver likevel. Det fins mange pasienter som har grått sine modige tårer på et sykehuskontor når de skjønner at de ikke kan jobbe som før. Noen av dem bruker ti timer på en åtte timers arbeidsdag og er uthvilt en dag i uka – søndag. Kan disse pasientene jobbe? Med et nødskrik, men ikke særlig lenge – én forkjølelse eller én familiekrise vil velte korthuset.