Jeg har sjelden sett så sterke og følelsesladete reaksjoner på en politisk skandale som etter at Erna Solberg sto fram fire dager etter valget og fortalte at ektemannen Sindre Finnes hadde lurt henne trill rundt. Han hadde handlet aksjer i stor stil mens hun var statsminister, tross at han var pålagt ikke å gjøre det. Finnes løy for kona, for Statsministerens kontor og for pressen gjentatte ganger og i mange år. Han gjorde sitt ytterste for å skjule sine spor.
Søndag kveld avslørte VG at Erna Solberg før valget fikk en liste over Sindre Finnes' transaksjoner hun og SMK ikke hadde visst om, uten å fortelle velgerne om denne informasjonen. Det er nesten ikke til å tro at hun trodde hun kunne slippe unna med det.
Men det er nettopp det mange nå sier at hun har gjort.
Det er en sak som i omfang, karakter og betydning knapt likner noen andre norske skandaler. Den er på høyde med det beste fra utlandet, som musikkjournalister pleide å skrive i sine anmeldelser når de virkelig skulle ta i om norsk musikk. Men her er det snakk om det verste. Det vi trodde ikke skjedde i et lite land hvor tillit har vært et varemerke.
Den tilliten har fått seg en alvorlig brist de siste dagene.
Det personlige tillitsbruddet i familien Solberg/Finnes er selvsagt grovt og dramatisk. Men alvoret i saken skyldes at Finnes løy for statsministeren, ikke for kona. Hun har vært inhabil i minst ett tilfelle som hun vet om, men trolig flere. Han kan ha misbrukt fortrolig informasjon som han fikk i egenskap av å være statsministerens nære samtalepartner og en sentral del av «Team Erna».
Svarene på alle spørsmålene som reises, må være troverdige og offentlig. Det må ikke være noen som helst tvil om at alle kortene er lagt på bordet.
For den største skaden er ikke at Sindre Finnes kan ha drevet ulovlig innsidehandel, eller at Erna Solberg på grunn av saken kan få en trist og skandaløs sorti fra toppolitikken. Det er dramatisk nok. Den største skaden er den mistenksomheten og mistilliten saken har vekket blant velgere. Det har vært amerikanske tilstander i kommentarfelt og sosiale medier de siste døgnene. Det kan man avfeie som en overreaksjon og håpe det blåser over.
Det tror jeg er farlig på lengre sikt.
Det blodige året
Naturligvis reagerer folk på timingen. Etter en valgkamp som langt på vei ble overskygget av habilitetsspørsmål i regjeringen, detonerer Erna Solberg den største bomba av dem alle når valget trygt er over. Hun hevder at det har vært «krevende» å få full oversikt over alle Sindres transaksjoner, men kunne utvilsomt bidratt med større åpenhet når journalistene stilte konkrete og presise spørsmål. Nyheten om at Finnes hadde handlet aksjer som kom i innspurten av valgkampen, ble tvert om møtt med tåkelegging og feilinformasjon om at Finnes skulle ha varslet SMK om handelen. Det var overhodet ikke sammenliknbart med Anniken Huitfeldt-saken, hevdet Høyre-folk så seint som fredagen før valget, den dagen Solberg selv innrømmer at hun fikk en vond følelse.
Raseriet vendte seg først mot pressen. Både LO-leder Peggy Hessen Følsvik og avtroppende byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, antydet at pressen kunne ha holdt tilbake informasjon i valginnspurten, angivelig for å beskytte Solberg og Høyre. Begge to vet bedre. Det ville vært en av tidenes skup å avsløre en slik skandale midt i et valg. Flere redaksjoner og journalister var på saken. Alle jobbet intenst for å være først.
Likevel var mistanken sådd. En presse som vanligvis blir diskreditert i kommentarfelt for å være venstrevridd, var plutselig i ledtog med Høyres valgkampanje og «kapitalkreftene», skulle vi tro, diktert av noen usynlige sjefer i «corporate media».
Derfra var det ikke langt til å så tvil om selve valget. Hva om denne avsløringen hadde kommet før et valg som syntes å stå mellom en regjering uten kontroll og styringsdyktige Erna? Svaret på det vil vi aldri få vite. Det vi vet er at over halvparten av velgerne hadde forhåndsstemt før valgdagen i et valg som endte i en av historiens største velgerbevegelser over blokkene, det vil si fra venstre til høyresiden. Valgeksperter jeg har snakket med medgir at en slik bombe kunne ha endret utfallet der det var tett mellom blokkene, men tviler på at det ville endret det overordnete bildet eller sørget for rødgrønn seier i byene, slik det spekuleres i.
Det er forståelig at enkelte på venstresida er bitre over kjøret mot rødgrønne statsråder og Støres manglende kontroll gjennom valgkampen når det viser seg at Erna Solberg hadde null kontroll over sin aller nærmeste, i en sak som langt overgår Huitfeldt-mannens amatørskap. Det var nesten pinlig å se investor og Høyre-venn Jan Petter Sissener omtale Solberg-saken etter å ha øst seg opp over Huitfeldt som om hun hadde begått en dødelig synd bare et par uker tidligere. Han måtte medgi at også denne saken var alvorlig. Sa han med innestemme.
Samtidig er det uvisst hvordan slike skandaler slår ut, særlig i et lokalvalg som tross alt handler om tilliten til lokale politikere og løsninger.
Noen mener kanskje at valg skulle handle utelukkende om politiske løsninger. Men hvis du tenker deg om, handler de grunnleggende om tillit. Om at de som forvalter en slik enorm makt på vegne av oss alle, har integritet og er sannferdige, uansett hvem vi stemte på. Det er en grunn til at løgn er blant politikkens dødssynder og den som har felt flest politikere, selv i land hvor det beviselig lyves mye. Du kan kutte noen hjørner og drive litt spinn, men ikke lyv oss opp i ansiktet, det er kontrakten.
Derfor er denne skandalen og timingen når det gjelder valget, så skadelig. Den har utløst en nærliggende mistanke om at Høyre og Erna Solberg trenerte informasjon som kunne ha påvirket valgutfallet. Den har reist spørsmål om pressens rolle, og om hvem som styrer informasjonen vanlige folk får. Høres det kjent ut? Ja, det er på høyde med det verste i utlandet når velgerne ikke tror de politiske lederne forteller sannheten, at valgutfallet manipuleres og at pressen ikke er til å stole på. Det er den gryende importerte djevelskapen denne saken har utløst.
Lakmustesten er hva slags konsekvenser et slikt tillitsbrudd får. Det er vanskelig å se for seg at Erna Solberg vender tilbake til statsministerboligen med Sindre Finnes om to år etter det som har skjedd. Det er mulig jeg tar feil og at velgernes hukommelse er kort. Men ingen burde satse penger på at det går over. Selv ikke Sindre Finnes.
