Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Skår i gleden

I debatten om fattigdom ligger det en underliggende frykt for å gjøre det for behagelig å være fattig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER IKKE BARE VAKKERT, synet av politikernes verbale kappløp i et forsøk på å vise handlekraft for å løse fattigdomsproblemene. Vi har sett utviklingen i mange år - alle har visst at nyfattigdommen har vært økende - likevel har Stortinget behandlet både velferdsmelding og utjevningsmelding uten at det ser ut til å ha ført til noe som helst. Med et hederlig unntak for SV-leder Kristin Halvorsen, har engasjementet vært sterkt varierende. Foreløpig kan man vel oppsummere stortingsflertallets politikk på dette området ved å omskrive en lite flatterende omtale som skal ha stått i en engelsk nekrolog: De satte seg beskjedne mål - til gjengjeld gjorde de lite for å nå dem.

SOM GYMNASIAST på begynnelsen av 80-tallet husker jeg vi hadde skolebesøk av Einar Gerhardsen. Det han var aller mest stolt av, var at man i Norge hadde klart å bekjempe fattigdommen som preget hans barndom og ungdom på begynnelsen av 1900-tallet. Så seint som på 80-tallet var det få som kunne forestille seg at vi igjen ville få økende fattigdomsproblemer i Norge.

DET ER IKKE PRESS fra ei voksende gruppe fattige som gjør at de økte forskjellene er kommet høyt på dagsordenen. De utgjør ei for lita gruppe til å utøve press. Men det er mange som selv lever i stadig mer overflod som synes det er en skam at for mange blir hengende for langt etter. De fattige blir på en måte et skår i gleden over all velstanden. Derfor så vi hvor ødeleggende det var for Ap's valgkamp at partiets sosiale samvittighet forvitret i velgernes øyne. Og derfor er det blitt en politisk nødvendighet å være opptatt av fattigdomsproblemene.

DET ER EN VELFERDSDEBATT med klare ideologiske undertoner vi ser. Den nytiltrådte Høyre-ledelsen i Sosialdepartementet har allerede tatt initiativ der Ap-regjeringen virket handlingslammet. Men samtidig er det tradisjonelle Høyre-toner vi hører. Ordningene skal nå «de som virkelig trenger det», man skal ikke snakke om forskjeller, men om fattigdom, og man skal bruke mer «individuelle og treffsikre» tiltak. Ordet «treffsikkert» er skummelt. Det ligger i realiteten en sterk avgrensning i det, at man skal være på vakt mot at tiltak også kan gjøre livet litt lettere for dem som ikke er helt avhengige av hjelp. Her preges Høyre av frykten for at det skal bli så gode støtteordninger at folk blir late. Den nye sosialpolitiske talsmannen i Ap, Bjarne Håkon Hanssen, var raskt ute med å avvise Høyres tanker som gammeldagse og som et fordekt forsøk på å kutte universelle velferdsordninger som alle nyter godt av. Et skritt tilbake mot den gammeldagse holdningen om at de som virkelig var verdig trengende, skulle få mer hjelp enn dem som levde selvforskyldt i elendigheten.

VELFERDSSTATEN ER BYGD PÅ universelle ordninger som ikke er behovsprøvde. Derfor får naturligvis mange som ikke trenger det, f.eks. barnetrygd og gratis tannlege for barna. Tanken var at de universelle velferdsordningene skulle fungere som et sikkerhetsnett for alle. Men slik fungerer det ikke lenger - noen faller gjennom. Årsakene til fattigdom er langt mer uensartede og individuelle i dag. Det er rus, skilsmisser, høye levekostnader og uflaks. Helt vanlige arbeidsføre folk uten spesielle problemer i utgangspunktet, kan komme i en situasjon der de for ei tid kan karakteriseres som fattige. Derfor burde Ap være villige til å ta i bruk målrettede og individuelle tiltak samtidig som man ivaretar det beste ved dagens velferdssystem som skal gjelde alle.

FATTIGDOM ER EN RELATIV størrelse. Hvor lite må man egentlig ha for å kalles fattig i det søkkrike Norge? Fattigdomsgrensen går lenge før kjøleskapet er tomt for mat, det er alle enige om. Når folk flest blir rikere, flyttes fattigdomsgrensen etter. Barnefamilier som ikke har penger til sykkel og ski til barna, er fattige i dag. Og ingen av oss mener i fullt alvor at skiutstyr dekket over trygdekassa for alle er et rimelig krav. Likevel bør vårt rike samfunn sørge for at alle barn har råd til å være med på kultur- og fritidsaktiviteter. Derfor må dagens velferdssystem utvikles både med universelle ordninger som gratis skolebøker og leirskole, men også med individuelle ordninger som sørger for at alle unger som ønsker det, får ski på beina.

Hele Norges coronakart