Som tidligere stortingsrepresentant er man sikret fri tilgang på Stortinget livet ut. Et såkalt «gullkort» som gir deg adgang til landets nasjonalforsamling og dermed alle politikere og journalister som arbeider der.
Slik bør det ikke være.
Som VG omtalte forrige uke, brukes, eller misbrukes, dette gullkortet aktivt av politikere som har gått fra å være folkevalgt til å få betalt for å påvirke politikerne på Stortinget. Det har jammen vært en lobby-tung vår på Stortinget.
Frp-nestleder Terje Søviknes har opptrådt som dobbeltagent: både som nestleder av partiet og som lobbyist på vegne av oppdrettsnæringen. Påvirkningen hans endte i at Frp fremmet et representantforslag om å ikke innføre formuesskatt på tidligere gitte oppdrettskonsesjoner.
Eks-representanter fra Høyre og Frp har også vært på Stortinget for å forsøke å hindre en strengere regulering av de store dagligvarekjedene.
Hvor mange flere slike saker finnes det? Vel, det aner vi ikke. Det er ingen som fører oversikt.
Flere partier har trukket fram behovet for et lobbyregister på Stortinget. Slik kan velgerne se hvilke lobbyister som farter rundt i gangene, og hvem de er der for å møte. Det burde vært innført for lenge siden.
Men en slik ordning vil være enkel å lure seg unna for eks-representanter. De har tross alt fri adgang uten å måtte gjøre noen avtaler.
Flere partier vil nå «vurdere ordningen» med fri adgang for eks-representanter som nå er lobbyister. Unge Venstre-leder Ane Breivik tar til orde for å skrote det hele.
Det finnes også tungtveiende grunner til at politikere som ikke lenger har velgerne i ryggen ikke bør ha ubegrenset adgang. Vi har valg til Stortinget hvert fjerde år av en grunn. Det er begrenset hvor mange horn på veggen det bør henge der.
Det er de nåværende, ikke tidligere stortingsrepresentantene som skal styre landet og forvalte tilliten fra velgerne. De norske partiene har mer enn nok makt som det er, og mange tidligere stortingsrepresentanter har fortsatt mye makt innad i partiene. Det kan føre til en uheldig maktkonsentrasjon hos partiene.
Visst skal det være mulig å møte interesseorganisasjoner, PR-byråer og tidligere stortingsrepresentanter. Men det betyr ikke at det bør skje i Stortingets mektige ganger. Det at en liten elite eks-stortingsrepresentanter – nå lobbyister – har fri tilgang på politikere, mens vanlige folk bare kan håpe å klore på stortingsdøra, er uholdbart.
