Som nytt medlem av FNs sikkerhetsråd, har Norge sagt at respekt for menneskerettighetene og styrking av folkeretten er prioritert. Dette svikter imidlertid på utlendingsrettens område. Mustafa-saken er ett av flere eksempler på at innvandringsregulerende hensyn trumfer sterke menneskelige hensyn og barns rettigheter. Mustafa må reise ut av Norge etter 12 år her, 11 av dem som barn.

Stortinget har gjennom flere presiseringer i regelverket uttrykt et klart ønske om å ivareta hensynet til barnets beste og vektlegge barns tilknytning til Norge, i tråd med FNs barnekonvensjon. I 2014 måtte Stortinget gripe inn i behandlingen av lengeværende barn og i 2017 i sakene til enslige mindreårige asylsøkere, fordi forvaltningens behandling av barna var strengere enn hva stortingsflertallet ønsket.

Vi ser i dag at utlendingsforvaltningen fortsatt ikke respekterer føringene Stortinget har lagt. Innvandringsregulerende hensyn vektlegges gjennomgående tungt, og brukes som grunnlag for å fravike den vekt Stortinget har besluttet å gi barns tilknytning. Det ivaretar ikke Norges forpliktelser etter Barnekonvensjonen.