Lederen av Helspersonellkommisjonen, Gunnar Bovim, hadde flere grunner til å feire at han kunne overlevere en av de viktigste offentlige utredningene på lenge, en rapport om hvordan Norge skal rekruttere og beholde helsepersonell for å unngå at helsevesenet bryter sammen. Bovim hadde også bursdag, og hvis han kunne fått innfridd bare ett ønske i anledning dagen fra den 300 sider lange rapporten, var det denne oppfordringen til politikerne:

Slutt med overbudsretorikken! Begynn å snakke med innestemme.

Ingvild Kjerkol synes allerede å ha tatt beskjeden til seg. I løpet av kort tid har helseministeren flere ganger hatt den utakknemlige jobben å komme med dårlige nyheter. I januar varslet hun kutt og innstramninger i sykehussektoren. Deretter måtte hun svare for avsløringer av svikt i eldreomsorgen, og den upopulære beskjeden var at vi måtte regne med å ta større ansvar for egen alderdom selv (en oppfordring kommisjonen er enig i). Og torsdag fikk hun altså overlevert en utredning som sier at det blir færre ansatte per pasient og hardere prioriteringer i helsesektoren, en rapport som gir et dramatisk virkelighetsbilde hun stiller seg bak.

Vil granske Mehls TikTok-bruk

Det blir nok mer kjeft før virkeligheten synker inn hos folk flest, men jeg anbefaler alle å gå inn på departementets nettsider og se Bovims pedagogiske forklaring på hvorfor vi ikke kan bevilge oss ut av denne utfordringen. I hele etterkrigstida har vi kunnet utvide arbeidsstokken i alle sektorer. Siden 1970-tallet har sysselsettingen i helse og omsorg mer enn doblet seg, blant annet fordi kvinner har gått ut i arbeidslivet og fått betalt for arbeid som tidligere var ulønnet. Arbeidet er fortsatt for dårlig betalt, mener mange, men lønna lå utenfor kommisjonens mandat.

Oljeformuen har gitt svulmende statsbudsjetter og høye forventninger «i et av verdens rikeste land». De siste par tiåra har politikere vært rundhåndet med rettigheter uten å regne på hvor mye det binder opp av ressurser. Vi hadde jo råd til det.

Advarer mot langvarig krig

Nå er det stopp. Eldrebølgen har sørget for det. En sykepleier til betyr nå en ingeniør mindre i ei tid da andre sektorer skriker etter arbeidskraft. Vi skal ha mer til barn og unge, til forsvar og beredskap. Forleden ble en annen viktig rapport lagt fram, Energikommisjonen, om hvordan Norge skal klare å produsere nok bærekraftig energi i framtida. Det grønne skiftet kommer ikke av seg selv, det trenger folk. Konklusjonen var at vi må gjøre «mer av alt raskere». Det haster også i helsesektoren, men der er heller budskapet det motsatte. Vi må i hvert fall gjøre mindre av mye for at det skal gå rundt, ifølge fagekspertene.

Det begynner å bli noen år siden Jens Stoltenberg advarte om at vi ikke kan pumpe sykepleiere opp av Nordsjøen. Nå sier kunnskapsminister Ola Borten Moe: «Vi går tom for folk før vi går tom for penger». Det er heller ingen løsning å importere arbeidskraft, mener kommisjonen.

Den gode nyheten er: Festen er kanskje over, men det er kake igjen. Norge er helt i topp i OECD når det gjelder sysselsetting og pengebruk i helsesektoren, og det skal vi fortsette å være. Men oppgavene må organiseres annerledes og skyves nedover, profesjonskampen må avlyses, og det må prioriteres hardere for å sikre ressurser til kjerneoppgavene som må begrenses. Det betyr at lavprioriterte oppgaver må reduseres, og at for eksempel brede screeningprogrammer må bli mer målrettet.

Men nettopp spørsmålet om hva helsevesenet skal gjøre mindre av, kan bli en tøff debatt, hvor politikere vil slite med innestemmen i møte med kravstore velgere. Ingen vil møte aktivister på direkte-TV som bokstavelig talt ber for sin syke mor, eller sitt ufødte barn, som det skjedde nylig da ABC-klinikken på Ullevål sykehus ble nedlagt. Hvert enkelt tilfelle kan framstå som både hjerteskjærende og hårreisende i et av verdens rikeste land.

Helsekommisjonens viktigste og mest kontroversielle oppgave var kanskje nettopp Bovims fromme bursdagsønske om å senke forventningene og la realismen synke inn. Det er ikke gjort på et blunk. Kjerkol var forsiktig med å vurdere forslagene i NOU-en, men sa seg enig i virkelighetsbeskrivelsen. Hvis både politikere, helsesektoren og velgere tar det innover seg, er det et første skritt på veien til en nødvendig omstilling.